(Norge - England 0-1). Norge tapte på alle fronter. Tapet på Ullevaal var kanskje mindre sviende enn sisteplassen i Grand Prix. Men avstanden opp var omtrent like lang.
ULLEVAAL STADION: Nå skal dette handle om fotballkamp og ikke musikkonkurranse. Og ettersom Norge og Storbritannia ble de to svakeste deltagerne i Baku, er det behageligere å være opptatt av fotballen. Mange sier Norge hadde fortjent uavgjort på Ullevaal. Hvorfor det?
Skal vi definere en målsjanse etter eget kreativt spill, hadde Norge strengt tatt ikke en eneste en denne lune sommerkvelden. Hjørnesparkene fra Morten Gamst Pedersen var det som skapte farligheter foran Englands reservekeeper Robert Green. England vant etter en individuell prestasjon av Ashley Young da han med en klassisk skuddfinte sendte Brede Hangeland feil vei og la ballen ned i hjørnet.
Dette var i første omgangen der England hadde Steven Gerrard som den opplagte kapteinen på midten. Han hadde bestemt seg for å styre. Og gjorde det. Etter pause så det nesten ut som de gamle trenervennene Roy Hodgson og Egil Olsen hadde blitt enige om en økt der Norge skulle øve seg mot etablert forsvar, mens England skulle demme opp, ligge kompakt og satse på kontringer. Gerrard-erstatter Gareth Barry så ikke ut som han hadde avsluttet feiringen av Citys seriegull. For Norge var det god trening inn mot VM-kamper som kan ligne på et slikt kampbilde.
Resultatet var ikke oppløftende. At Drillos ubeseirede statistikk mot England røk, får så være. Verre er det at Norge ikke ser ut som noe lag med offensiv kraft. Og vi kan ikke helt se for oss dette laget være rangert foran Sveits, som scoret fem ganger mot Tyskland lørdag kveld.
To ting var positivt: Tarik Elyounoussi representerer den farten og energien Norge trenger. Daniel Braaten hadde påknappen aktivert og jobbet iherdig. Begge deler kan bidra til å bygge noe rundt Moa Abdellaoue, men denne kvelden kom han heller ikke til mange avslutninger. Ellers var det middelmådig. John Arne Riise lekte seg med tunneler på Theo Walcott, men det gavnet ikke laget så mye. Det ble bare noen korte trøsteøyeblikk for et Ullevaal-publikum som var innstilt på fest.
Rett etter kampen sto Englands debuterende landslagssjef Roy Hodgson og snakket lenge med Morten Gamst Pedersen og Brede Hangeland. Sistnevnte har han samarbeidet lenge med. Og det var Hangeland han trakk fram som norsk klippe etter kampen. Men England så ikke ut som noen EM-finalist og Norge så ikke ut som noen EM-deltager. Det er vi da heller ikke. Men vi prøver å se lyspunkter inn mot en VM-kvalifisering der det er bare to treningskamper igjen: Mot Kroatia og Hellas på Ullevaal.
Sannheten er at denne litt søvnige kampen ga et ganske godt bilde av landslagets status akkurat nå. Viljen er stor, men egenskapene begrenset. Og det er ikke så mange andre som kan forsterke dette laget. Kanskje Moldes Magnus Wolff Eikrem ville vært god å ha med sin pasningsfot. Men vi er ikke sikre.
Det eneste sikre er at et norsk fotballandslag hele tiden må prestere for å fange publikum. Det var et lite tankekors at det ikke var fullt på Ullevaal. Nesten 3000 seter sto tomme. Og da de tilreisende engelskmenn åpnet munnen, overdøvet de kontant de norske. Det var bare hyggelig, men sier også noe om en veldig avventende holdning. Norge må ikke kjempe mot noe forventningspress, heller mot likegyldighet. Men det er fortsatt tid til å tenne den gnisten som kan bringe nasjonen til VM i 2014. Det virker bare uendelig langt unna akkurat nå.