Norsk vinteridrett kan ta et nytt steg på selveste nasjonaldagen. Men det viktigste skrittet er allerede tatt av ishockeylandslaget: Folk tror på dem.
Når Norge tidligere har gjort enkeltbragder i ishockey-VM, er det blitt sett på som pussige kuriositeter som neppe vil gjenta seg. Når overraskelsene er blitt en vane, endrer bildet seg. I dette VM har vi sett et norsk lag på høyt nivå i samtlige kamper. De spilte jevnt, men tapte knepent for favorittene Sverige og Russland, de tok det avgjørende poenget fra Tsjekkia før de først avviste Latvia og så ydmyket Tyskland. I går var det Danmark som fikk merke norsk aggressivitet i en kamp som isolert sett ikke betød noe. Likevel ble det slåsskamp på tørre never. Også den duellen vant Norge.
Til nå i VM har Norge scoret 33 mål. I samme fase av turneringen har bare Canada vært bedre. Utfordringen nå er at ingen nasjoner tar lett på Norge lenger. Hvis VM-moroa er over i morgen, fortsetter den videre med fokus på OL i Sotsji i 2014. Det er der Russland skal regjere på hjemmebane. På veien dit vil de vise styrke. Og er naturlige storfavoritter mot Norge i morgen.
Men som tittelen over disse bokstavene antyder: Norge har gått den lange veien for å komme dit de er nå. Dette norske laget spiller daglig ikke i norsk liga, de fleste av dem spiller i den svenske, en av verdens beste. Samtidig er det et paradoks at Norges kanskje beste spiller, Mats Zuccarello Aasen, følger Stanley Cup-sluttspillet i USA mens VM pågår. I VM heter Norges største stjerne Patrick Thoresen, han toppet etter kampen i går poengligaen og han befinner seg til daglig i russisk liga, nærmere bestemt i St. Petersburg. Han er eneste nordmann som er russisk mester i ishockey, han vant sluttspillet med Salavat Julajev i fjor.
Hver gang Norge gjør det bra i VM, hentes forutsetningene fram. De altfor få ishallene, den begrensede geografiske interessen, de vanskelige treningsforholdene. Elleve år etter at Roy Johansen overtok landslaget er bildet nesten uendret, Jordal Amfi er bare enda mer nedslitt. Endringen har kommet hos spillerne, landslaget føler seg nærmest som en treningsnarkoman storfamile når de møtes. For det Roy Johansen først og fremst har gjort, er å fokusere på det man kan gjøre noe med. Landslagstreningene har fått et eget rykte på grunn av tøffheten. Ishockey er kampsport og dagens norske landslag kan slåss med alle, både fysisk og holdningsmessig. Gårsdagens nevekamp mot Danmark viste hvordan. Og det er verdt å minne om at Danmark ikke er noen mygg i internasjonal ishockey. De har flere NHL-spillere enn oss. Grunnen til at de likevel taper 2-6 er at de møtte et norsk lag som har fått til en spesiell samhandling. Ryktet som VMs morsomste så langt, er ingen liten attest å ta med seg.
I morgen er det vitterlig et ekte barnetog i Norge før mange setter seg ned og ser kvartfinalen Russland - Norge. Lenger enn det har Norge aldri kommet i et VM-sluttspill. Russland er ytterligere styrket siden Norges første kamp mot dem. Alexander Ovetsjkin og Alexander Semin fra Washington Capitals har kommet over. Påfyllet fra NHL skal ruste dem opp til finalen. Der er ikke vi. Men vi er nærmere.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.