Sport er tall. Fotball er tall. Og følelser.
I går var det tårer av glede og tårer av fortvilelse over hele verden fordi to lag fra Manchester satte verdensrekord i titteldramatikk. Da Premier Leagues siste runde hadde passert 90 minutter var United seriemester med to måls margin. 91,16 sto det på klokka da Manchester City scoret det målet som ga gråtende supportere et nytt lite håp, 93,22 så vi passere da den andre kom, sparket som sendte ligatittelen fra rødt til blått Manchester-lag.
Det er noen fotballkamper som ikke kan forklares. Det er noen som får sin innebygde dynamikk preget av omgivelsene og psykologi. Kampen Manchester City - Queens Park Rangers vil gå inn i fotballhistorien som en av spillets største psykologiske thrillere. Vi som var nøytrale, var glade for at vi var det. For hvordan skulle man holde ut en slik dramaturgi? De som var på Etihad stadion i går, vil aldri glemme det. Historien vil bli fortalt om igjen og om igjen med stadig nye detaljer. Det kan skrives bøker. Vi som er vokst opp med skøytetider som en del av pensum, vil huske gårsdagens 93,22. På overtid da alt ble avgjort.
Kampen har allerede skapt legender og historiske figurer. Sesongens mest omstridte City-spiller, italieneren City-manageren ikke ville bruke mer på grunn av sin tarvelige oppførsel, Mario Balotelli, la den målgivende pasningen som gjorde rødt til blått. Matchvinneren, spilleren med siste spark på ballen, Sergio Aguero, selvfølgelig svigersønn av fotballens største navn gjennom alle tider på godt og vondt, Diego Maradona. Hvorfor blir det slik? I Sunderland hadde United gjort sin del av jobben. De ventet bare på sluttsignalet fra sin hjemby. Det kom og alt ble forandret. Noen som husker fotball-EM 2000? Norge ble slått på nøyaktig samme måte. To mål på overtid sendte Nils Johan Semb ned i knestående. Han vil aldri glemme det.
Hadde QPR sluppet inn to mål hvis Bolton ikke var klare for nedrykk? Teoriene vil komme. 13. mai 2012 vil fotball-England aldri bli ferdig med.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.