Vålerenga har slått Skeid og Lyn ut av cupen. Det er ingenting som tyder på endringer i maktbalansen i Oslo. Det er Lyn vi må vente på.
Vålerenga skal ikke bare være fotballokomotivet i Oslo, det skal også være en av bærebjelkene i norsk klubbfotball. I går kveld var de aldri truet av et blekt Skeid-lag. Vålerenga er i tredje runde av cupen og de ligger bra an i serien. Spillemessig har de vært hundre prosent ustabile, men tegn tyder på at de er i ferd med å spille seg i form.
I går stilte de uten blant andre Harmeet Singh, Håvard Nielsen og Marcus Pedersen, tre av de viktigste offensive bidragene så langt i år. Da var det andre som fikk slippe til, og det tilhørte vel en del av regien at to tidligere Skeid-spillere, Morten Berre og «Ibba» (Abdurahim Laajab), skulle score to av Vålerengas mål. Morten Berre er nok litt lei av å bli kalt Skeid-gutt etter bare to sesonger på A-laget og snart en mannsalder i Vålerengas startellever. Han er i den nesten unike situasjon at han har scoret mål i 17 strake sesonger i eliteserien, uten å ha vært i nærheten av noe A-landslag på noe tidspunkt. Bedre klassisk klubbspiller er det knapt mulig å finne.
Men den klassiske Oslo-fotballen har fått en fin kartlegging gjennom de to siste cupkampene på Bislett. Mysteriet Lyn satte ny publikumsrekord for en førsterundekamp ved å trekke over 11.000 til Bislett i egenskap av 3. divisjonsklubb 1. mai. I går var motstanden en divisjon bedre uten at det så slik ut. Og det kom 9.000 færre tilskuere. Det hadde ikke bare med Skeid å gjøre, men med kampdagen og forventningene rundt. Det lå i kortene at et VIF-lag som var heldige mot Lyn, ville være mer skjerpet nå. Det viste seg riktig selv om det var en Skeid-slurv som skapte angrepet der VIF fikk ta ledelsen. Og kunne beholde kontrollen kampen ut.
Neste år er antakelig Lyn på nivå med røkla i Oslo-fotballen igjen, og vil etter alt å dømme gjeninnta andreplassen bak Vålerenga i byen. Så får vi se hvor lang tid det tar å bli et 1. divisjonslag. For det er det spranget som er tungt å ta, både sportslig og ressursmessig. De siste kampene har vist oss bredden i Vålerenga-stallen, de skal i prinsippet ha to ellevere som kan slå ut byens nest beste. Og nå har de gjort det.
For sesongstarten i 2. divisjon har bekreftet at ingen Oslo-lag har kommet nærmere. Skeid har de største ambisjonene, men har så langt bare vunnet en seriekamp og må fortsatt vente på eventuelt opprykk. Kjelsås røk også ut av cupen i går og forblir et bydelslag. KFUM Oslo er sannsynligvis nest best akkurat nå, og spiller sin cupkamp mot Mjøndalen på Ekeberg i kveld. Men KFUM har verken lyst eller ambisjoner om å være noe annet enn et godt sted å være for den som vil utvikle seg som fotballspiller. Det er ingen dårlig ambisjon.
Skeid var teknisk konkurs for to år siden, men har fått et stempel som «talentfabrikken» ved at de har foredlet spillere fra mindre klubber i Groruddalen. De har klart det kunststykket å kvitte seg med nesten alle sammen uten å få noe igjen. For ni år siden slo de ut Vålerenga i kvartfinalen, med Daniel Braaten og Daniel Fredheim Holm som toneangivende aktører og med Moa Abdellaoue som en spennende unggutt som kom fra yngre årskull. Slik er ikke bildet nå. Skeid har fortsatt mye talent, men de skiller seg ikke i den grad ut.
Det er rundt Lyn det bobler mest. Mange har sans for klubbens evne til å starte bakfra og skape en egen atmosfære rundt sin nye tilhørighet på Frogner stadion (A-laget) og Kringsjå (breddeaktiviteten). Men Vålerenga er fortsatt i front. Helt alene.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.