Follo kan bli cupmester i 2010. Kan de slå Rosenborg, kan de slå hvem som helst i Norge. Samtidig kan de være et 2.-divisjonslag når cupfinalen spilles i november.
120 minutters fotball i ettermiddagsrushet ved E6 en onsdag ettermiddag oppsummerte egentlig hele fotballens vesen. Den store favoritten, som var et tverrliggerskudd fra deltakelse i Champions
League, falt for den rosa lilleputten, som sliter tungt sportslig og økonomisk og i realiteten er på sammenbruddets rand. Men slike omstendigheter teller ikke i en enkelt fotballkamp. Det geniale ved
dette spillet åpenbarte seg på Ski stadion.
For det var Eirik Markegård og alle de glade amatørene rundt ham som i glimt viste de tekniske detaljene som vi hver helg og uke kan se i internasjonal fotball. De små øyeblikkene som ble helt
avgjørende i akkurat denne kampen. Og når et lag hever seg ti prosent og det andre senker seg tilsvarende, blir divisjonsforskjeller hvisket ut. Det var kanskje derfor Nils Arne Eggen klarte å bringe
fram et smil i elendigheten. Han er gammel nok til å vite hva en slik cupsuksess kan bety for en klubb. Rosenborg glemmer aldri cupfinalen i 1960 da de slo sitt store forbilde Odd. Nils Arne Eggen
var på banen. Og i det perspektivet var denne kampen hundre ganger viktigere for Follo enn for Rosenborg.
Når denne regionen, som er mest kjent for togforsinkelser og økende folketall, oppdager at de har et fotballag i sin midte, kan redningsaksjonen som pågår bære frukter. For det er det viktigste for
Follo på kort sikt. Å overleve som klubb. Kommende onsdag fyller den ti år. Som sammensluttede klubber før dem har oppdaget, har de slitt med oppslutningen fra sine seks moderklubber. Men når laget
plutselig skal farge en cupfinale på Ullevaal, blir rammene helt nye. Det er mange store bedrifter i Ski. Men det er ikke så mange av dem som bryr seg om fotballkonstruksjonen Follo. Nå er den
landskjent. Fordi Rosenborg ligger igjen i støvet.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.