Det vil gå lang tid før Gullpalme-vinneren kommer på norske kinoer. Må det være slik?
At Michael Haneke vant Gullpalmen, viser hvor høyt den europeiske filmkunsten blir verdsatt av internasjonale festivaljuryer. Med «Amour» føyer Haneke seg dessuten inn i et eksklusivt selskap av regissører som har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger. Årets vinner er om mulig bedre enn «Det hvite båndet», som han vant med for tre år siden. Den er også noe helt annerledes enn noe man har sett på kino tidligere. Kompromissløs, vond og sår. Derfor er det påtakelig at heller ikke årets gullpalmevinner blir å se på norske kinoer før lenge etter at lysene i Cannes er slokket, og rampelyset for lengst har funnet andre mål. «Amour» er i tillegg den hardeste nøtten en filmdistributør kan få. Målgruppen lar seg ikke definere, og tematikken «livets siste fase» er sterk og for mange avstøtende, uansett hvor finstemt den er. Dette er en film man må klargjøre seg for, og som krever ettertanke.
Distributøren Arthaus - som har brakt fem av seks gullpalmevinnere til Norge de siste årene - setter «Amour» opp som julefilm. Det er vanskelig å se for seg at den kan vinne sine potensielle publikummere på det tidspunktet, i sterk konkurranse med andre filmer og i en følelsesmessig oppkavet julestrid. Årsaken til den sene premieren er at filmen ikke får ordinær Europa-premiere før til høsten uansett. Heller ikke Thomas Vinterbergs danske «Jagten», der Mads Mikkelsen innkasserte skuespillerprisen i Cannes, blir å se med det første. Foreløpig er premieren varslet første halvår 2013. Vi kan også nevne at en annen dansk Mads Mikkelsen-film, «En kongelig affære» som vant pris i Berlin i februar, ikke har norsk kinopremiere før i september, omtrent samtidig med to aktuelle Cannes-filmer: «On The Road» og «Lawless».
Både kinosituasjonen i Oslo og faktorer kun produsenten rår, over har gjort det vanlig å vente på kvalitetsfilm i Norge. Mange av filmene, som «Amour», krever også andre former for lansering. Men kanskje ville flere gått på kino for å se disse filmene i sitt rette kinoelement om drahjelpen fra festivalsirkuset hadde blitt benyttet på annet vis enn til en tilbakeskuende påminnelseslogo på filmplakaten. Har det først gått et halvt eller helt år siden man først fikk vite om og lyst til å se disse filmene, er det lett å tenke at man like godt kan vente til DVD-en foreligger. Det har verken filmskaperen, kinoene eller publikum noe å tjene på.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.