De europeiske filmene leder an i kampen om Gullpalmen. Titlenes tunge tematikk står i sterk kontrast til Cannes-festivalens glamorøse hysteri rundt stjerner som Kristen Stewart og Robert Pattinson.
Dansen rundt Gullpalmen
De europeiske filmene leder an i kampen om Gullpalmen. Titlenes tunge tematikk står i sterk kontrast til Cannes-festivalens glamorøse hysteri rundt stjerner som Kristen Stewart og Robert Pattinson.
CANNES (Dagsavisen): - Film skal være som en øy, en vakker øy med en stor kirkegård i midten.
Med disse kryptiske ordene inntok mediesky Leos Carax igjen offentligheten, 13 år etter at fransk films «mystery man» gjorde furore med «Pola X». Hans «Holy Motors» med blant andre Kylie Minogue og Eva Mendes, var filmen som med ett satte Cannes på hodet. Cineastene fryder seg og klappet han inn med stor entusiasme på pressekonferansen, mens andre rister på hodet og mener at filmen er som å hoppe inn i David Lynchs «Inland Empire», på feil sted. Filmen er en metafysisk drøm av sekvenser, og neppe en Gullpalme-vinner selv om den har vunnet fransk films finsmakere. De samme tar ikke fem cent for å vise sin avsky heller. Da «Precious»-regissør Lee Daniels krimdrama «The Paperboy» ble vist i går morges, ble det buet verre enn noen gang. At Nicole Kidman bokstavelig talt pisser på Zac Efron i en av filmens kinky scener, ga den umiddelbart rykte som ikke bare en fiasko, men også en skandale.
Generelt har den 65. utgaven av Cannes så langt har vært et jevnt løp med mange gode konkurransefilmer, men uten de virkelige toppene. Det gjenstår noen filmer som slett ikke skal avskrives. I dag vises David Cronenbergs «Cosmopolis», basert på Don DeLillos bok, og amerikanske Jeff Nichols, som vant kritikeruken sist med sin «Take Shelter», kommer med et stjernebeslått drama (Matthew McConaughey, Reese Witherspoon) om å finne tilbake til samfunnet. Tematikken blir med andre ord ikke lystigere, selv om Cannes-festivalen beholder stjernetrykket inn i en på alle måter glovarm sistehelg. Slik var det ikke tidligere i festivalen.
- Det var en dyvåt premiere, ikke på grunn av sprit, som det pleier å være, men på grunn av vann, fortalte Mads Mikkelsen til Dagsavisen kvelden etter at Thomas Vinterbergs «Jakten» hadde hatt premiere under det verste uværet i festivalens minne. Været sto godt til temaet, om en uskyldig mann som blir beskyldt for overgrep mot barn, og som kjemper for sin fortsatte status i nærmiljøet. Filmen, som bygger løst på Bjugn-saken, er en av favorittene til Gullpalmen, men enda større favoritt til å få en pris er Mads Mikkelsen, som spiller den uskyldig dømte i filmen. Produsenten derimot, tør ikke tenke så langt. De hevder det er seier nok å bli uttatt til hovedkonkurransen i Cannes. Tross alt heter produsenten Zentropa, som sto bak fjorårets naziskandale med Lars von Trier.
«Jakten» har det til felles med andre vellykkede filmer under festivalen at tematikken er tung og til dels kontroversiell. Michael Hanekes «Amour», om alderdom og død, leder an på kritikerlistene over de største favorittene sammen med rumenske Cristian Mungius «Beyond The Hill», der en kvinne blir utsatt for djevelutdrivelse av en ortodoks klosterprest i dagens Romania. I likhet med Haneke er også Mungiu tidligere Gullpalmevinner, for filmen «4 måneder, 3 uker og 2 dager». Igjen ser vi hans utsøkte form- og billedspråk, kombinert med skuespillerprestasjoner som løfter enkeltøyeblikkene og skaper spenninger få andre regissører greier å mane fram. Innvendingen mot filmen er lengden på to og en halv time, som tross billedspråket tværer ut historien uten at den nødvendige tyngden bringes inn. Få vil likevel protestere på filmens priskandidatur. Likevel vil de to over 80 år gamle skuespillerne i Hanekes «Amour» - som står for festivalens mest nakne og renskårne prestasjon over et vanskelig tema - neppe dra fra festivalen uten et skulderklapp fra juryen.
Ulrich Seidl er i likhet med Haneke fra Østerrike, og heller ikke han legger en demper på forestillingene om landets misantropiske mentalitet og arven etter Thomas Bernhard. Med årets film, «Paradise: Liebe», har han igjen vist sin kontroversielle klo, en sviende kilevink til dagens seximperialisme med en historie om hvite europeiske middelklassekvinner på ferie i Kenya, der unge svarte gutter bestemmer markedsprisen på seg selv. Filmen er den første i en «Paradise»-trilogi om tre kvinner og tre historier fra samfunnets randsoner spunnet over temaene tro, håp og kjærlighet.
I det ikke-europeiske feltet har det franske hjemmepublikummet falt for Jacques Audiards «Rust & Bone», mens festivalen er delt over festivalgjengangere som mexicanske Carlos Reygadas med «Post Tenebras Lux» og Abbas Kiarostamis «Like Someone In Love». Sistnevntes handling er lagt til Tokyo og en til dels morsom og original historie om en ung luksusprostituert som i et - skal det vise seg - noe uskyldig møte med en gammel mann får sitt komplekse privatliv blandet inn i affæren. Filmen har fantastisk foto og mange av Kierostamis signaturtrekk, men litt for mange seanser føles for tomme til at den kan nå helt opp i konkurransen. Når opp gjør neppe John Hillcoat og Nick Caves «Lawless» heller, til tross for at denne saftige gangsterfilmen fra forbudtidas USA har noen av festivalens mest minneverdige scener. Dermed deler den skjebne med en annen amerikansk kulthistorie, «On The Road», som er brakt til kinolivet via Walter Salles.
Amerikanske Wes Andersons «Moonrise Kingdom» er først ut på norske kinoer blant Cannes-konkurrentene. Filmen har premiere 8. juni og ble svært godt mottatt da den åpnet festivalen før helgen. Om italienske Nanni Morretti og de andre i juryen lar den være i tetsjiktet helt fram til søndag er kanskje mer tvilsomt, men norske kinogjengere kan uansett glede seg til en høyoriginal film om kjærlighet, og Andersons beste ved siden av «The Royal Tenenbaums». Glede oss kan vi også til britiske sosialisten Ken Loach har med «The Angels’ Share» laget sin hittil mest publikumsvennlige film, en whiskystenket komedie som kanskje kan gjøre for skotsk whisky det «Sideways» gjorde for californisk vin. Men Gullpalme får den ikke. Skal vi driste oss til å forhåndstippe Gullpalmen, må Michael Haneke forberede seg på en ny gjev pris. Men også Carlos Reygadas, Leos Carax og Thomas Vinterberg kan krysse fingrene om juryformann Nanni Morretti er i det originale hjørnet.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
«At Nicole Kidman bokstavelig talt pisser på Zac Efron i en av filmens kinky scener, ga den umiddelbart rykte som ikke bare en fiasko, men også en skandale.»
canneslogo