Mannsdominert, stjernebeslått og imponerende. Det er tre ord som kan beskrive programmet på årets Filmfestival i Cannes.
Festivalen åpner 16. mai med Wes Andersons nye «Moonrise Kingdom». Selv om det ikke kom som noen overraskelse at Norge ikke er representert, konstaterer vi en viss skuffelse over at det vil gå nok et år uten norske filmer i noen av festivalens offisielle programmer. Vi kan selvsagt si at lista over Cannes-klare filmer er så sterk i år at det bare skulle mangle, men det er en defensiv tankegang. Da er det bedre å tenke at her er lista, det er dette norske filmskapere og norsk filmbransje har å konkurrere med. Når norsk fravær blir et poeng i seg selv, er det fordi deltakelse ved denne verdens viktigste filmfestival er et uttalt mål i Kulturdepartementets filmmelding, og et stadig tilbakevendende tema i diverse bransjeorienterte festtaler.
Nå skal vi ta et forbehold om at det kan snike seg inn en norsk film blant de få titlene som ennå ikke er offentliggjort, men det skal mye til. For det er minst to grunner til at det ikke er norske filmer i Cannes i år. Den ene grunnen er at rytmen i norsk filmproduksjon, i likhet med bokbransjen, har dreid seg mot en slags høstliste. De store premierene faller på høstparten, med «Kon-Tiki» som førstemann ut før vi for eksempel får se filmen til Sara Johnsen, som man godt kunne forestilt seg i et av Cannes-programmene. Dette er egentlig et reserveargument, for hvis Cannes hadde blitt aktuelt, ville alle krefter bidratt til å få en film ferdigstilt i tide. Lista i hovedkonkurransen er det andre argumentet. Det er ikke lett for en liten filmnasjon, om enn aldri så ambisiøs, å hevde seg når lista teller Walter Salles filmatisering av Jack Kerouacs «On The Road», David Cronenbergs nye film «Cosmopolis», John Hillcoats «Lawless» med manus av Nick Cave og tidligere Gullpalmevinner Michael Haneke. Abbas Kiarostami fra Iran kommer med ny film, og bruker klippekortet sitt i Cannes, det samme gjør Cristian Mungi fra Romania og outsiderne Carlos Reygadas og den franske veteranen Alain Resnais. Legg til Lee Daniels, østerrikske Ulrich Seidl og briten Ken Loach, og vi ser konturene av et både sammensatt og potensielt kontroversielt program. I det kontroversielle ligger ikke bare det uttalt politiske i flere av filmene, men også det faktum at den franske festivalen nok en gang blåser en lang marsj i kjønnsbalansen. Ikke en kvinnelig regissør er enn så lenge å finne i kampen om Gullpalmen. Det er rett og slett ikke godt nok, og likevel valser Cannes opp med et uhyre sterkt program, i hvert fall på papiret.
Dermed er vi ved kjernen av det Cannes vil og skal være, både hva gjelder kvalitet, debatter og skandaler. Og når det ene skandinaviske bidraget tilhører danske Thomas Vinterberg, er usikkerhetsmomentet definitivt til stede. Vinterberg trollbandt en hel verden med «Festen», før han gikk seg vill i et internasjonalt mørke. Det var først med «Submarino» at han fant veien tilbake igjen, og nå kommer han med «Jagten». «Vi er uttatt til verdensmesterskapet i film - igjen. Det er en fantastisk anerkjennelse av dansk film», sier Vinterbergs produsent, Peter Aalbæk Jensen, som også har produsert Petter Næss‘ «Into The White» og sto bak fjorårets skandaleopptrinn i Cannes med Lars von Trier. Jensen har rett. Cannes er VM i film. I fjor hadde vi kritikerprisvinner Joachim Trier i et sideprogram, men i år er ikke Norge med i det hele tatt. Dermed får vi nøye oss med å være danske alle mann, helt til Cannes finner det for godt å satse på en norsk film i prestisjeprogrammet. Skal vi tippe, er den regissert av nettopp en Joachim Trier eller en Bent Hamer. Neste år?
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.