Oversatte damebøker i rosa omslag er årets tydeligste boktrend.
Den norske kvalitetslitteraturen overlater forlagene til de samme gamle gubbene som i fjor. Og i 2002. Og i 1992.
Bokhøsten er i gang. Denne og neste uke har forlag etter forlag sine tradisjonelle presentasjoner av høstens utgivelser, mens markedsavdelingene allerede er godt i gang med å selge inn sine forfattere til omtaler i media.
Bøkenes plassering i bokhandelen trenger de ikke tenke så veldig på - den er i stor grad gitt fra før. Det blir store bord og ditto plakater med bøker av utenlandske kvinnelige forfattere i grei oversettelse, riktig lekkert og fargesprakende dandert med sine romantiske rosa omslag med bilder av pene unge damer, romantiske herskapshus, frodige hager og par i solnedgang. Cubansk-amerikanske Cecilia Samartin, for eksempel, kommer jo med ny bok. Og så må det ryddes stor plass til E.L. James‘ erotiske sensasjon «Fifty Shades of Grey» når den kommer på norsk.
Ellers blir det den obligatoriske hylla med noen av de mest kjente norske forfatterne. Kjartan Fløgstad må vel med, og Ingvar Ambjørnsen når hans bok kommer. Definitivt Lars Saabye Christensen og Per Petterson. De bør være sikre navn, alle. Velkjente forfattere som har vært på TV mange ganger, og som har skrevet bokklubbøker i mange år. Minst tjue, helst tretti eller flere. Godt voksne menn, så klart, det står for kvalitet.
Bokhandlernes strategi er klar, og en logisk konsekvens av det tilbudet norske forlag byr dem. Det er disse to skjønnlitterære hovedkategoriene forlagene selv satser mest på: Oversatte utenlandske damer i 30-40-åra, 50-60-årige norske menn. Gripende eksotiske slektskrøniker og kjærlighetssagaer signert førstnevnte kategori, seriøse kvalitetsutgivelser ført i pennen av sistnevnte.
Utviklingen mot et kjønnsdelt bokmarked har blitt svært tydelig de siste par årene, i takt med kjønnsdelingen i andre bransjer. Der lekebutikker og barneklesbutikker er strengt inndelt i søtt, romantisk, fluffy og rosablondete for jenter, og tøft, barskt og svart actionfylt for gutter, følger bokhandlerne og forlagene opp den rosa-svarte kjønnsinndelingen også for voksne.
Lille Juritzen forlag var blant de første som oppdaget at nisjen for damebøker - diverse blomstrende fortellinger om flere generasjoners sterke kvinners brokete kjærlighetsliv på fjerntliggende steder - kanskje ikke var noen smal nisje likevel. Tvert om er det en sjanger med mange og entusiastiske fans. Salgstallene til nevnte Samartin, til Victoria Hislop, til Kate Morton og en lang rekke lignende forfattere talte sitt tydelige språk. Her er det penger! Det gikk noen sesonger, og vips, så dukket tilsvarende bøker opp på de langt større, såkalt seriøse forlagene. I år har både Aschehoug, Gyldendal og CappelenDamms høstlister like mange pastellfargede innslag som de kommerse småpressene.
Mens de etablerte mannlige forfatterne altså får ta seg av den norskproduserte, «ordentlige» litteraturen ved de samme forlagene. Noen like kjente og etablerte kvinnelige kvalitetsforfattere finnes ikke. Høstaktuelle Vigdis Hjorth tilhører samme generasjon som Saabye og gjengen, men i nærheten av hans berømmelse og folkelesningsstatus er hun ikke, tross gode anmeldelser gjennom mange år. Av de to kvinnene som på åtti- og nittitallet kunne hamle opp med manneligaen, døde Anne Karin Elstad i april, 74 år gammel, mens det har gått tre år siden nå 69 år gamle Herbjørg Wassmo kom med en ny roman. Innen krim finnes unntak som Unni Lindell, men krimmen er et eget kretsløp.
Noe har med andre ord skjedd fra forfatterne debuterer til de noen år eller tiår senere kan regnes som etablerte. Hvert år kommer omtrent like mange unge kvinner som unge menn med sin første bok. Noen av dem kommer også med den vanskelige andreboka noen år etter, enda færre med tredje- og fjerdeboka. Men vi hører sjelden stort om dem, uansett hvor gode bøker de måtte skrive. Nye forfatterskap, særlig kvinnelige, promoteres ikke like heftig som de mannlige, for lengst etablerte. Kanskje dyrkes de heller ikke like tålmodig fram hos forlagene som tidligere. Hva er vitsen, når det er både billigere og lettere å importere ferdigkjøpte bøker med godt salgspotensial fra utlandet?
Merethe Lindstrøm er ett eksempel. Hun har skrevet kritikerroste bøker i tretti år. Likevel var det ingen som visste hvem hun var eller hva hun skriver før hun i vår gikk hen og vant høythengende Nordisk råds litteraturpris for «Dager i stillhetens historie». Først da laget bokhandlene utstillinger av hennes bøker. Først da fikk hun pryde førstesida av Aschehougs høstkatalog, til og med i et år hun ikke har noen ny roman eller novellesamling ute. Selv om bøkene, kvaliteten, hele tida han vært den samme.
«Jeg vurderte å trappe ned», har Lindstrøm sagt om sine tretti år uten oppmerksomhet. Spørsmålet er hvor mange andre gode kvinnelige forfattere norske forlag, og dermed lesere, går glipp av fordi redaktører og markedsavdelinger ikke gidder bruke tid på forfatterskapene deres. Hvor mange som slutter.
Der Aschehoug omsider gikk for Lindstrøm, fikk Alex Rosén og Levi Henriksen pryde førstesidebildet på høstens to første bokmagasiner fra Cappelen Damm. Tiden forlag hadde kun én kvinnelig forfatter på scenen på sin bokpresentasjon - den bloggkjente debutanten Linnéa Myhre.
Også Aschehoug hadde flere unge kvinner blant debutantene. Men da presentasjonen bevegde seg over i rekka for de etablerte forfatterne, ble det nær tyst fra kvinnebenken. Den som fikk representere damene, var kjendis Jenny Skavlan, nyslått skribent av en hobbybok om hvordan du kan gjøre gamle klær moteriktige igjen. Ingen kvinnelig essayist, lyriker eller romanforfatter ble visst ansett som like viktig. At den klart lengste bolken av programmet ellers var satt av til jovial fotballhyggeprat mellom barnebokaktuelle Jo Nesbø og biografidebuterende fotballmann Kjetil Rekdal sier kanskje også sitt om Aschehougs generelle litterære ambisjonsnivå for høsten.
At ingen av forlagene ser ut til å ha en tydelig uttrykt og framvist ambisjon om å løfte fram gode forfatterskap også om disse er kvinnelige, er uansett et stort problem. Litteraturen skal være et fristed, et rom der kvinner kan være menn og menn være kvinner, og der begge kjønns lesere kan møte erfaringer de ikke har mulighet til å gjøre seg selv. Det krever både mot og tålmodighet å bygge opp et forfatterskap. At forlagene kjøper seg ut av arbeidet ved kun å satse på sikre stikk, på gamle mannlige eller nyimporterte kvinnelige vinnere, vitner om en svært korttenkt strategi. En litteratur som kun reflekterer halve befolkningens erfaringer er ingen nasjonal litteratur. Norske lesere, hvor flertallet er kvinner, hadde fortjent bedre.