Penger er alle tings målestokk. Utenom i norsk samtidslitteratur.
LILLEHAMMER (Dagsavisen): «Penger» er temaet for årets Sigrid Undset-Dager, alias Litteraturfestivalen på Lillehammer. Siden tirsdag har det blant annet handlet om finanskrise og fattigdom i Europa, og om oljeøkonomi eller - nærmere festivaldeltakere fra forlagssektorens hjerter - om forfatternes og bibliotekenes økonomi her hjemme.
Penger er et interessant tema, som tydelig kler sakprosa-diskusjoner om olje og finans og økonomisk politikk godt. Men at det også er et vanskelig tema å tre over skjønnlitteraturen, er like tydelig. I mange av diskusjonene på Lillehammer har konklusjonen vært den samme - nemlig at penger er så godt som fraværende i bøkene som skrives i Norge på 2000-tallet.
Klart morsomst i sin ferd mot den konklusjonen var journalist og sakprosaforfatter Maria Berg Reinertsen. I sitt foredrag om «norsk litteratur etter handlingsregelen» tok hun utgangspunkt i Norge som økonomisk annerledesland med penger på bok tross finanskrise og tilhørende kollaps i resten av Europa. Her er den politiske diskusjonen ikke hvordan man skal tjene nok penger, men hvor mye av alle pengene man skal bruke, altså om prosentsatsen fastsatt i handlingsregelen skal justeres hit eller dit.
Viser denne annerledesheten igjen i norsk litteratur? undret hun.
Og konkluderte med nei. Etter å ha sammenlignet den 22 centimeter tjukke bunken av dokumenter som utgjør statsbudsjettet med det 25 centimeter høye bunken bøker som utgjør Brageprisvinnere fra 2001 til 2011, fant hun riktig nok ut at både regjeringen («helten i statsbudsjettet») og fortellerne i norske romaner er opptatt av viktigheten av arbeid.
De som jobber er forfattere av selvbiografiske verk. De som ikke gjør det, og det er mange, er uføretrygdede, eller de har sluttet i jobben i protest mot et eller annet.
Faktisk er tvil rundt jobben og egen utførelse av denne et viktig tema i bøkene, har Berg Reinertsen funnet. I norsk litteratur protesterer man ved å melde seg ut av arbeidslivet. Vellykket deltakelse der er testen på lykke.
Men om olje- og finansøkonomi, om forretningsliv og industriproduksjon, er det taust i bøkene.
Unntak fra regelen finnes selvsagt. Henrik Langelands «Wonderboy» beskriver finansmiljøet, Stig Sæterbakkens «Kapital» handler om en fallert kjøpmann som står i retten tiltalt for økonomisk mislighold, og Merethe Lindstrøms «Dager i stillhetens historie» nevner den nye arbeidsinnvandringen i form av en østeuropeisk hushjelp og nordmenns kvaler med å benytte seg av slik hjelp.
Men poenget står. På 1880-tallet skrev Alexander Kielland om forretningsliv, Jonas Lie og Henrik Ibsen om konkurs, og Amalie Skram om fattigdom. De speilet viktige tema i sin samtid. Leser man prisvinnende norsk samtidslitteratur på leit etter det norske samfunnet i dag, får man inntrykk av at penger og økonomi overhodet ikke spiller noen rolle for oss.
Og kanskje er det slik det er. Eller så handler det bare om sjanger.
Maria Berg Reinertsen har lest Brageprisvinnere. Hadde hun lest vinnerne av Rivertonprisen for beste krim i samme epoke, ville pengene poppet fram. Narkosmuglepenger hos Jon Michelet. Shippingpenger hos Gunnar Staalesen. Inkassoproblemer hos Tom Kristensen. Prostitusjonspenger. Hvitvasking. En av Rivertonvinnerne heter til og med «Svarte penger - hvite løgner».
I krimlitteraturen er Norge i aller høyeste en del av verden, som mottaker av utenlandsk narko, prostituerte, kriminelle. I den grad vi er noe annerledesland, er vi det fordi vi har en ualminnelig kompetent politistyrke her til lands, en hardtarbeidende gjeng detektiver og etterforskere som fakker alle skurkene og ordner opp i de økonomiske uhumskhetene, om det ser aldri så mørkt ut i starten og underveis.
I krimmen handler alt om penger. I resten av skjønnlitteraturen nesten ingenting. Kanskje har begge like rett, begge like feil. Hvis målet for lesningen er å ende opp med et avbalansert bilde av landet vi lever i, er metoden enkel: Les begge, i blanding.
Publisert i Dagsavisen lørdag 2. juni.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.