Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Stian Bromark
Innlegg: 108
Kommentarer: 4

Fra klassekamp til kulturkamp

- 3227 visninger Innlegg

Alf Skjeseths bok om Klassekampens historie er krydret med obligatoriske koseanekdoter og plikthyllest til tidligere medarbeidere, men inneholder også selvkritikk og kritikk av partiavisens mest outrerte perioder.

«Ein kan like det eller ikkje, men det er Kultur-Norge som held Klassekampen oppe», forteller ansvarlig redaktør Bjørgulv Braanen til sin nynorskskrivende medarbeider
Alf Skjeseth, for anledningen forfatter av avisens historie, «Sykle på vatnet». Slik har det gått med det mest politiserte avisprosjektet i nyere norsk historie, utgitt første gang i februar 1969 med underteksten «Marxist-leninistisk arbeideravis». Da Oslo Redaktørforening kåret Braanen til Årets redaktør i 2009, ble ikke avisens radikale
profil nevnt – snarere ble det trukket fram at Klassekampen henvender seg til en
leserkrets «som verdsetter bred dekning av kunst- og kulturlivet uten kommersielle
sidehensyn». Borgerpressen er ikke lenger konkurrenten, det er kulturavisen Morgenbladet.

Klassekampen var det revolusjonære talerøret for de radikale ungdomsutbryterne fra moderpartiet SF (senere SV), med trekløveret Tron Øgrim, Sigurd Allern og Pål
Steigan i spissen. Avisen, som først utkom en gang i måneden, så som ukeavis (1973), deretter som dagsavis (1977), ble utgitt på dugnad og med store menneskelige omkostninger, båret opp av uforsonlig retorikk, sekterisk hemmelighetskremmeri og dogmatiske visjoner om det klasseløse
samfunnet, inspirert av fyrtårn som Albania, Kambodsja og Kina. Klassekampens
historie er lenge en historie om grove feilvurderinger, blind dogmatikk og
pubertal retorikk. SV ble karakterisert som «et sosialistisk quislingparti». Annonser fra homofile var uønsket. Avisen krevde at grensene ble stengt for innvandrere. Pressestøtte, som Klassekampen nyter godt av i dag, ble betraktet som statsfinansiert narkotika. Likevel kom Klassekampen opp i et opplag på 27.000 eksemplarer i 1976, noe som antyder at mange nordmenn hadde sans for teite slagord og utropstegn på den tida.

1980-tallet var krisetid. AKP famlet ideologisk i blinde på vei mot avgrunnen.
Partiets halvsvarte får, Sigurd Allern, brukte tiåret og sjefredaktørrollen til
gradvis å føre avisen mot profesjonalisering og partiløsrivelse. I 1982 var åtte journalister satt til å jobbe med nyheter og politikk, i dag er tallet det samme. Nesten hele økningen i løpet av 29 år, fra 19 til 28 stillinger
har kommet på kultur, debatt og utenriks (og desk). Klassekampen er ikke så
hardtslående og avslørende på nyhetsfronten som den var på 1980-tallet, til gjengjeld har den fått «ein sterkare appell til intellektuelle lesergrupper», skriver Skjeseth. Mange kulturredaktører opp gjennom årene deler æren, som Therese Bjørneboe, Birgit Hatlehol og nå sist Sarah Sørheim. Det var også om kulturstoffet det store slaget sto om avisen på 1990-tallet, da Paul Bjerke ble sparket av styret i 1997, brorparten av avisens journalister sluttet og forfatter Jon Michelet ble innsatt som redaktør. Den utløsende faktoren var kulturredaktør Eivind Røssaaks kulturprofil. Han ble ansatt våren 1996, i konkurranse med blant annet nåværende Aftenposten-kulturredaktør Knut Olav Åmås. Daværende RV-leder Aslak Sira Myhre var blant de argeste kritikerne av det han betraktet som en snobbete, kvasiintellektuell kulturprofil. Når Røssaak i tillegg angrep venstresidens helt, svenske Jan Myrdal, og oppfordret sine lesere til å «kutte ut preiket om revolusjon», så tok den postmodernistiske lekenheten i KKs spalter slutt.

Opplaget sank til rekordlave 7.000. Styrets mann, Jon Michelet, gjorde som han
ville og en ny, ung generasjon journalister kom inn i staben. Én av de smarte
tingene Michelet gjorde, var å få inn Dagens Næringslivs «Etter børs»-leder som
kronprins. Høsten 2002 trådte Michelet tilbake og overlot roret til Bjørgulv Braanen. Her starter suksesshistorien. Han utvidet nedslagsfeltet til hele venstresiden
og utvidet eierskapet, noe som resulterte i at AKP-leder Jorun Guldbrandsen kalte
avisen for «SVs Se og Hør», et sikkert tegn på at han var på rett spor. Opplaget er blitt doblet på ti år, ifølge Skjeseth og Braanen på grunn av Bokmagasinet og «en tung satsing på kultur, debatt og ideologisk stoff». Ifølge Skjeseth kan Braanen være fraværende på morgenmøtene når temaer som miljø, samferdsel og asylpolitikk diskuteres. Han våkner først når kultur og ideologiske spørsmål står på dagsorden.

Avishistorie, spesielt når den blir skrevet av en medarbeider i avisen gjennom 16 år, blir gjerne pakket inn i bomullsdotter, vikarierende motiver og pragmatiske hensyn. Dette rammer ikke «Sykle på vatnet». Alf Skjeseth trår varsomt, men det skinner gjennom hvor sympatien ligger. Partiets mest dogmatiske skikkelser kommer ikke heldig ut av historien, og Skjeseth er så raus at han i visse konflikter inkluderer seg
selv. Han skammer seg over partiets Pol Pot-hyllest og angrer minst én gang på at
han fulgte partilinjen i stedet for å handle ut fra avisens beste. Det mest oppsiktsvekkende med dagens Klassekampen er den manglende viljen til å satse på digitale plattformer, noe som ganske sikkert er årsaken til at avisens journalister daglig fyller opp minst 90 prosent av innholdet på Facebook og Twitter. Da Braanen fikk Fritt ord-prisen i 2006, ble det sagt at han inkarnerte «en klassisk redaktørrolle». Det gjenstår å se om det finnes grenser for «klassisk», selv for den
etter hvert så snobbete kulturavisen Klassekampen.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.

Del dette innlegget: