Sondre Lerche åpnet Øyafestivalen i går. Og minnet oss om at han også spilte den første ettermiddagen i Middelalderparken i 2001, da det plutselig begynte å «hagle som et helvete», for å bruke hans egne ord.
Nå er det sannelig andre tider. 2001 var aller første gangen Øya var i Middelalderparken. De to første festivalene hadde samlet en håndfull spesielt interesserte til Kalvøya (derav Øya-navnet) , for å høre noen av de nye, men ennå uetablerte navnene i norsk rock. Etter flyttingen til byen hadde festivalen utvidet med de internasjonale hovedattraksjonene Danko Jones og Blonde Readhead. Ikke helt der oppe med artistene vi er blitt bortskjemte med siden.
Da uværet kom over Sondre Lerche kunne publikum forlatt festivalen for aldri å komme tilbake. Men Øya vokste seg gradvis sterkere, og er i dag Norges største festival. Med et program som er bemerkelsesverdig sterkt, på alle nivåer. I timen etter Sondre Lerche var vi innom hardcore rock, intens jazz og dyp soul.
Dette spennet er en stor styrke for festivalen, sammen med deres godt utviklede evne til å se hva som kommer til å skje. To av årets største attraksjoner er First Aid Kit og Frank Ocean, som de færreste hadde hørt om før de ble satt på Øya-programmet i vinter. Med sånne navn i vente kan Øya leve godt med at den unge alternative festivalen nå også spesialiserer seg på gamle helter fra 90-talllet.
Sondre Lerche kom sterkt fra oppgaven med å åpne festivalen. Med musikk som passer godt tidlig på ettermiddagen, når folk fortsatt kan skjerpe alle sansene og følge ordenlig med på hva som skjer i musikken. Han hentet inn fetteren Lars Vaular for den uunngåelige «Øynene lukket», der «dårlig stemning skjærer gjennom luften som en kniv».
Det kunne ikke passet dårligere på stemningen i Middelalderparken i går, der Sondre Lerche erklærte Øya for åpen.
Lerche jubler høyt i sky
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.