I dag åpner jazzfestivalen i Molde. Janelle Monáe og Antony and the Johnsons kan godt bli årets høydepunkter. Jazz er det nok av uansett.
Årets Moldejazz setter debatten om profilen på norske festivaler på spissen. Og argumenterer samtidig godt for at utviklingen går i riktig retning. Vi så Janelle Monáe i Roskilde i forrige uke, og kan love at Molde neppe har sett et større show siden James Brown var i byen for 26 år siden.
Den gangen markerte konserten til James Brown et veiskille. For første gang fikk jazzfestivalen besøk av en hovedattraksjon som ikke hørte hjemme i jazzen, selv om James Brown utvilsomt var et av forbildene til Miles Davis. Den dag i dag snakker mange om denne opptredenen med dårlig skjult forakt. Og debatten fortsetter, hver gang det kommer noen til Molde som ikke spiller jazz. Hver gang det kommer noen til en festival som ikke passer helt inn i den fastsatte formen.
Antony and The Johnsons opptrer i Molde med Trondheimssolistene, for å framføre sine smektende sanger med fullt orkester. Norah Jones synger sanger fra sitt rendyrkede popalbum. Til Molde kommer også Ane Brun, Sean Kuti med afrobeat, Tortoise med postrock og Lindstrøm med elektronika. Men er det jazz?
Det er ikke så farlig. Hvert år blir jazzfestivalene kritisert for å utvide programmet med mer populære artister fra andre sjangere. Det blir antydet at statsstøtten brukes til å konkurrere med rendyrkede popfestivaler. Da forstår man ikke at disse konsertene sjelden er en utgiftspost for arrangørene. Tvert imot, de er med på å subsidiere en lang rekke smalere jazzkonserter. Ønsker vi oss store festivaler som rendyrker et tradisjonelt uttrykk, når musikklivet i seg selv beveger seg stadig mer fritt over grensene? Jeg tror ikke det.
For dem som vil ha mer rendyrket jazz er det nok å ta av. Jon Balke er årets «Artist In Residence», med konserter hver dag i en rekke sammenhenger - blant annet med gruppa Jøkleba, som er et syn verdt. For dem som vil ha alt slik det alltid har vært er alltids John Scofield på plass i år også. Til Moldes nye kulturhus Plassen kommer den tidligere popstjernen Neneh Cherry for å synge med den norsk-svenske frijazztrioen The Thing. Akkurat denne konserten kan godt være hele Moldejazz i et nøtteskall. Det beste fra alle verdener. På samme måte som når Håkon Kornstad spiller jazz og synger opera på én og samme konsert. Sjangernes tid er snart forbi.
Moldejazz 2012 markerer enden av en æra. I år er jazzcampen nedlagt. Der denne reporteren hadde sitt kontor den uforglemmelige dagen da James Brown kom til Molde. Tilbudet er ikke etterspurt lenger. De som vil ligge i telt på festival drar til Hove. Dagens jazzpublikum bor på hotell. Dette signaliserer også at det er en utfordring å tiltrekke seg flere yngre mennesker, og da må det tenkes i nye baner. Kanskje skulle Molde hatt Skrillex også? Når vi først snakker om musikk som utfordrer et stort publikum...
Enda sørgeligere er det at Molde Jazz starter uten en av sine forgrunnsfigurer. Lionel Batiste fra New Orleans har vært fast innslag foran i gateparaden gjennom det nye århundret, enten æresgjestene var Jens Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik eller Valgerd Svarstad Haugland. Han overlevde orkanen Katrina på dramatisk vis, men måtte gi tapt for kreften søndag, 81 år gammel. Moldejazz er bare 51 år, og går videre. Hvem det nå enn blir som skal danse foran i paraden, og ta bort oppmerksomheten fra de vaklende trinnene til mindre rytmesikre representanter for den bevilgende offentligheten.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.