På vei til Roskilde i går begynte det å gå rykter om at universets gåte er løst. Vel framme blir vi minnet om at universets historie går helt tilbake til 1971.
Forskere i Sveits la i går fram ny dokumentasjon av standardteorien for partikkelfysikk. - Man kan si at vi har funnet den siste legoklossen som skal til for å bygge hele Legoland, sa Gaute Einevoll, professor i fysikk ved universitet på Ås, til VG Nett. Og hva var det første vi fikk øye på i Roskilde i går: En fantastisk modell av festivalplassen i Lego!
Å komme tilbake til Roskilde er som å gå inn en annen dimensjon. Der resten av verden får seile sin egen sjø de neste fire dagene. Her går universets historie tilbake til 1971. Da den første festivalen ble arrangert, med Gasolin og Burnin Red Ivanhoe på plakaten, og de engelske kultheltene Family som største internasjonale attraksjon. Billetten kostet 40 kroner. Rundt 5.000 mennesker kom hver av de to dagene. I 2012 er det totale antallet besøkende per dag oppe i rundt 100.000. På programmet står Bruce Springsteen, Bjørn, Jack White, rundt 200 andre navn - og norske Vaagsbygd Handy, som ble den første gruppa vi fikk se i den steikende sommersola i går.
Roskilde Festival er Danmarks åttende største by disse dagene. Uten at vi regner med dem som bor i selve Roskilde. Det er spesielt å komme en dag før den offisielle åpningen og se dette samfunnet bygges opp rundt oss. Hvorfor kommer vi tilbake til Roskilde, nå som det finnes festivaler land og strand rundt i Norge? Det kan være på grunn av festen og musikken. Det kan også være fordi vi føler at dette er en festival som betyr enda litt mer enn de fleste andre.
Festivalkulturen har fått flere usympatiske trekk de senere årene. På mange norske festivaler får du ikke lov til å nyte medbrakt mat og drikke. Noen av dem har i tillegg begynt å selge et kort til 50 kroner for at du skal få lov til å kjøpe noe som helst. Vi skjønner at det koster å hente store artister til by og bygd, men det går an å behandle publikum med en viss respekt likevel. I Roskilde er livet jovial dansk idyll i forhold.
Roskildefestivalen åpner offisielt i dag, men de fleste gjestene (som det så smukt heter i Roskilde, der de ikke betraktes som kunder) har vært på plass siden søndag. Allerede mandag døde en svensk festivaldeltaker, etter det som sannsynligvis var en overdose ecstasy. Dette er festivalens bakside - at et provisorisk samfunn i miniatyr også har med seg problemene fra verden utenfor.
Hvis vi kom i skade for å antyde at resten av verden er glemt disse dagene ble det derfor litt for lettvint. Ved den oransje hovedscenen i Roskilde står en kopi av muren mellom Israel og Palestina, som et konkret politisk utspill midt i all moroa. Den står der opplagt ikke som en forskjønnelse av festivalområdet. Muren er åtte meter høy, tre meter bred, men bare 16 meter lang, mot originalens 700 kilometer. Tvers over plassen, ute på campingplassen finner vi «Poor City» - et område som er omdannet til et asylmottak, der alle kan få se hvordan livet arter seg på et sånt sted. Standarden er riktignok høyere enn på campingplassen i Roskilde, men de som har slått seg til på campingen er på fest. De fleste har et hjem å dra tilbake til mandag. Roskilde har satt hovedfokus på asylsøkernes situasjon i år. Mens de fleste norske festivaler er avhengige av offentlige tilskudd donerer Roskilde i overskuddsår (og det er langt de fleste) millioner av kroner til veldedige formål. 175 millioner til sammen siden universets opprinnelse. Vi aner ikke hvor mange legoklosser som har gått med til sånt.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.