Jeg vurderer nå finn.no: Barn (3) gis bort ved henting. Eventuelt til forskning.
Nylig traff jeg en halvt legendarisk norsk fotballtrener i sosialt lag. Han var veldig opptatt av én ting, det han mente var det største problemet i norsk fotball: Norske lag er for spillerstyrte.
Det vil si at han mente de menige hadde for mye makt over befalet, altså trenere og ledere. Dette frustrerte ham, selv om han er kjent for å være en svært bestemt type. Jeg kunne bare nikke ivrig med
og si at jeg var helt enig og at jeg visste så altfor godt hvordan han hadde det.
Jeg har det jo akkurat sånn på mitt eget lag. Mitt lag, Kjernefamilien FC, er så til de grader spillerstyrt om dagen at jeg, som liksom skal være treneren, vurderer å bytte ut deler av stallen.
Kjernefamilien styres nå av to mindreårige. Av to småbarn. For å følge fotballallegorien i disse EM-tider, kan man si at midtbanen styres med jernhånd av Mia (3). Hun er kaptein og fus i alt. Hun har
også kontroll i garderoben. Og vi i støtteapparatet er satt på linja, umyndiggjort, maktesløse, uten styring på verken trening eller match. Ingen av øvelsene vi prøver å gjøre på trening
gjennomføres. Hun nekter plent å bli med. Og for understreke skriker hun hysterisk, lenge. Og all taktikk vi legger for matchene saboteres. Foreslår vi å spille med svarte sko, skal hun spille med
røde. Vil vi spille langt, så skal hun drible. Ja, hun vil noen ganger ikke sparke ballen i det hele tatt. Laget er spillerstyrt. Familien barnestyrt. Så til de grader at jeg vurderer min egen og
andres stilling.
For det var ikke dette jeg så for meg da jeg tok over ansvaret for Kjernefamilien FC i 2009. Situasjonen med spillerne skaper også splid mellom trener og spillerutvikler. Altså mellom oss foresatte.
For når laget ikke fungerer begynner samarbeidet i trenerteamet å knirke. Så nå snikleser jeg litt i Kjøpsloven for å se om det er mulig å heve kjøpet av Kvinne. Returrett i fem år er normalen hvis
det er vesentlige mangler, og vi har bare vært sammen i fire, så jeg har en gyldig sak. Jeg vil også hevde at produktet ikke lenger fungerer slik det gjorde da jeg kjøpte pakka en sommerkveld på
Katten. Men jeg vil ikke ha et nytt produkt, vi må bare utbedre manglene. Nei, spillerutvikleren blir, hun er best, det er spillerne vi må få skikk på.
3-åringer er virkelig verre enn jeg trodde. Trodde? Jeg trodde ingenting! Det fantes ikke grunnlag for det. Jeg hadde hørt vage ting om trassalder, men det forberedte jo ikke på noe. 3-åringer er
nemlig en stygg, stygg hemmelighet som alle tidligere foreldre, staten og FN har en pakt om å holde for seg. Hvis ikke vil konsekvensene være dramatiske for menneskeheten. Antallet fødsler vil gå
kraftig ned og true vår eksistens. 3-åringer er nemlig naturlig prevensjon. Jeg kan garantere at en times opptak av vår midtbanespiller vist for videregåendeklasser vil skremme ungdom til absolutt
avholdenhet i tiår. Selv klining ville opphørt, hvis de hadde fått se mine videobevis av en 3-åring i full blomst. Det er så heftige saker at kondomindustrien kunne lagt ned.
Heldigvis går det over. Men snart er det den stille, rare venstrebacken vår på ett år sin tur, så det er bare å stålsette seg. Jeg er redd spillerstyringen vil fortsette. Men når spillerregimet
endelig er over, kommer andre utfordringer. Som for min kamerat i byråkratiet som har vært gjennom tre runder 3-åringgalskap. Den siste verre enn de to første til sammen. De kaller ham bare Damien
(etter The Omen). Men så, når alt er over og støvet har lagt seg, og man kan begynne å leve igjen, så er huset blitt for lite. Og hagen som pappaen etter mange års slit var ferdig med i fjor, ble
denne uka gravd opp for å gi plass til flere kvadratmeter gutterom. Det er alltid noe.
Den amerikanske forfatteren Robert A. Heinlein sa om å få barn at man ikke måtte ødelegge dem med å gjøre livene deres lette. Mon tro om det ikke er omvendt. At det er foreldrene som ikke må
ødelegges av for lite motstand.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.