Påsken er en tid for kontraster. Man skal faste og sørge, for så å feire. Og større kontrast til den kristne påsken enn metalfestivalen Inferno tror jeg du skal lete lenge etter.
Midt under høytiden, fra 4. til 7. april gikk den naglebefengte festivalen av stabelen i Oslo for 11. gang. Inferno handler først og fremst om metal. Death metal, black metal, thrash metal osv. Første festivaldag er en klubbdag der artistene spres over forskjellige konsertlokaler i Oslo, men ellers utspiller det hele seg på Rockefeller og John Dee. På tross av fire festivaldager er det rett og slett ikke plass til så voldsomt mange konserter når man kun har tilgang til to scener. Disse åpner heller ikke før ut på kvelden og de siste konsertene må avsluttes før kl. 03.
Uten et verken bugnende eller voldsomt progressivt program evner festivalen fremdeles å trekke publikummere fra hele verden, noe som åpenbart må skyldes Inferno-festivalens enestående gode stemning og fellesskapsånd. Jeg spurte opp til flere publikummere om nettopp dette, om hvorfor de stadig tropper opp når det begynner å bli ganske lenge siden Inferno virkelig pløyde ny mark. Svaret var som med påsken ellers: det er tradisjon.
Festivalens første dag brøt voldsomt med den stereotypiske framstillingen av Inferno. O Paon, Mount Eerie og Earth hadde lagt turen innom Oslo og Inferno som et ledd på sin felles Europa-turné. De to første indieartistene framsto unektelig som noe malplassert på festivalen, mens dronelegendene Earth på sin side har en stor tilhengerskare blant folk med hang til tyngre musikk. Tempoet på konserten holdt seg stødig rundt 40-50 bmp, men framprovoserte allikevel frustrasjon blant flere i publikum som syns det hele gikk for fort(!). Dette skyldes nok at Earth i nyere tid har beveget seg lenger og lenger bort fra sin rendyrkede dronemusikk, og over i indie/folk-inspirerte takter. Konserten var allikevel akkurat så sober og vakker som jeg hadde håpet, særlig takket være Adrienne Davies sitt fantastiske trommespill. At det går an å treffe på takt i det tempoet fascinerer stadig.
Under en stadig tettere dunst av vårruller og søt chilisaus entret 1349 Rockefeller på dag to. Liksminke, svart kjortel og nagler vil for alltid være en killerkombo, og nå som under fjorårets by:Larm gjorde bandet et uslettelig inntrykk av den positive sorten, mye takket være bandets majestetiske vokalist Ravn. Samme kveld entret Borknagar samme scene. For en drøy uke siden fikk deres nye skive «Urd» en femmer av Dagsavisen. Og mens Borknagar fremdeles låter steintøft på skive, må jeg ærlig innrømme at liveversjonen skuffet. De lød rett og slett lite samspilt til tider, noe som blir svært avslørende med tanke på bandets symfoniske sound.
Heller ikke dag tre bød på de store overraskelsene, men uansett på en av festivalens beste konserter fra death metallegendene Autopsy. Så langt føltes Inferno rett og slett litt skuffende, som noe så ukult som en konvensjonell metalfestival i et av metalmusikkens hjemland. Heldigvis viste det seg at festivalledelsen da også hadde spart det beste til sist. Svarttjern og, ikke minst, One Tail, One Head! Blod, gørr og en punk-attityde som sprengte Infernos standarder satt fram til da ga rom for noe av det som må bli stående som 2012s drøyeste konsertopplevelser. Fra One Tail, One head gikk ferden rett til Arcturus, som ble redusert til en platt oppfølgerkonsert (!), en fascinerende erindring å gjøre om et av Norges ekstravagante symfoniske metalband.
Nok en gang skulle påsken vise seg å handle om kontraster. Og Inferno kom helt klart best ut av det på den grimmeste siden av skalaen.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.