Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Hanne Mauno
Innlegg: 56
Kommentarer:

Hadet, Houston

- 1998 visninger Innlegg

- Så pen jente, sier plutselig den eldre damen som står ved siden av meg og studerer avisstativet utenfor kiosken på Stortorget. Dagbladet har brettet ut to bilder av Whitney Houston på førstesiden, ett der hun er tidlig i 20-årene, ett der hun nærmer seg 50. Det er «før» og det er «etter». Det er den unge, vakre superstjernen Whitney Houston i hennes glansdager seint på 1980-tallet, og det er den middelaldrende, slitne Whitney døgnet før hun døde, tydelig preget etter år med pillemisbruk. Det ligger liksom mellom linjene: «Se, så ung og pen hun var før, og se, så gammel og fæl hun ble på slutten. Sånn kan det gå».

Men damen ved siden av meg var ikke enig. Det var nettopp det siste «etter»-bildet hun likte best.

- Jeg syns det er utrolig at hun som levde et så hardt liv, likevel var så vakker til det siste, sa damen.

- Se på henne - hun er jo så nydelig!

Selv fikk jeg plutselig et merkelig klart og tydelig flashback tilbake til året 1985. Jeg er 18 år, det er fredag kveld, og jeg kommer opp trappa til diskoteket hjemme, akkurat i det Whitney Houstons siste hit «How Will I Know» begynner å dundre ut av høyttalerne. Det er blinkende diskolys over dansegulvet, det er mintgrønne gensere og det er røykmaskiner, og jeg er sminket akkurat sånn som Whitney i «How Will I Know»-videoen på Sky Channel: Lilla og rosa øyenskygge, purpurrosa rouge i kinnene, knallrosa lipgloss. Det var selvsagt altfor mye av det gode. Men nettopp det var jo selve kjernen i 1980-tallet: Alt var så latterlig too much. For mye rosa øyenskygge, for mange platinablonde striper, for mye besk Cinzano, for mye Catzy «Extra Strong Hold»-spray i altfor stort og tupert løvehår.

Også stemmen til Whitney Houston var altfor stor for den lille, søte poplåten «How Will I Know». I videoen svinser hun opp og ned fargeglade korridorer på høye hæler, klatrer opp stiger og synger en i utgangspunktet enkel og grei boy meets girl-sang. Men den store stemmen til Whitney greide likevel å forvandlet den lille låten til en slags jublende gospelhyllest til livet selv. Det gjorde heller ikke noe at hennes gudmor Aretha Franklin, selveste souldronningen, plutselig dukker opp i en videosnutt på veggen, og vinker anerkjennende ned til Whitney.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger savner den rosa øyenskyggen, og noen ganger dansegulvet. Men jeg savner IKKE 80-tallsgutta som danset på det. Jeg forsto det allerede i 1985: Det er all grunn til stor mistenksomhet mot menn med rosa magebelter. Jeg skjønte at den trenden der aldri i verden ville vare. Men jeg forsto også at det var noe evig ved stemmen til Whitney. Selv om hun begraves i dag.

Del dette innlegget: