«Oslo blir nå en kulturby av europeisk format». Det lovte Oslos kulturbyråd i 2008. Siden gikk det bratt nedover.

For fire år siden sto Oslo på terskelen til noe som lignet en visjon om en kulturby. Da ble det vedtatt at Munch-samlingen skulle flyttes til nye lokaler ved siden av Operaen i Bjørvika, denne perlen av et kulturbygg som signaliserte en ny vilje i Norge til å ta kultur på alvor. Samlokalisert med et planlagt revitalisert Stenersen-museum skulle nybygget til Munch bli «et av verdens viktigste museer for billedkunst».

I masterplanen lå også vedtaket om å bygge et nytt hovedbibliotek i Bjørvika og et nytt Nasjonalmuseum for kunst på Vestbanen. Det skulle gå en kulturell motorvei fra Nasjonalmuseet i vest til Middelalderparken i øst. Daværende kulturbyråd Torger Ødegaard skinte klarere enn marmoren på den nye Operaen da han la fram planene sammen med byrådsleder Erling Lae og kulturminister Trond Giske. Så gikk alt galt.

Hva har skjedd med visjonen om Kulturbyen Oslo? Betegnelsen ligger fortsatt fast, som i forbindelse med byrådets framleggelse av kulturbudsjettet for Oslo, foreslått til 650 millioner kroner. Men beløpet og selve løftet som ligger i begrepet Kulturbyen Oslo føles hult når man ser på hvordan kommunen forvalter kulturbegrepet rent innholdsmessig. Ett av smykkene til byrådet er den såkalte «Musikkhovedstaden Oslo», med Popsentret, denne storsatsingen til kommunen som illustrerer hvordan en idé ikke automatisk finner rot i virkeligheten. Siden åpningen i november er det knapt besøkt, knapt omtalt i mediene og knapt registrert i folks bevissthet.

Årsaken ligger ikke nødvendigvis i senteret selv, men i at kommunen bedriver kulturell ansvarsfraskrivelse. Og da er det enkelt å legge skylda på et borgerlig flertall i bystyret, men faktum er at byens blå kjerne har snakket like varmt om kulturen og dens synergieffekter som det røde mindretallet. Kulturens så vel sosiale som økonomiske betydning for både byens egne innbyggere og tilreisende sto krystallklart for alle. Men det var før et par sentrale stemmer på Arbeiderpartiets oslobenk trakk østkantkortet i lokaliseringsdebatten rundt museene og forlangte at Munch-museet måtte forbli på Tøyen. Det alene ville ikke vært nok til å rokke ved Bjørvika-planen, men puslespillet raknet da kommunepolitikerne med Fremskrittspartiet i spissen i tillegg presterte å spille det vedtatte Lambda-bygget ut over sidelinjen i en politisk hestehandel under kommunevalget.

I oslopolitikken er «kultur» blitt et begrep man bruker i det politiske spillet, ikke et mål i seg selv. Derfor er nå planene om et nytt Munch-museum bokstavelig talt i det blå. Den kulturelle motorveien er i beste fall en kjerrevei med et og annet kjørbart høydepunkt, mens kvistrydderen i Ekebergåsen får bygge sin skulpturpark fordi kommunepolitikerne synes det høres festlig ut med kvinnelige kurver i privat kupert terreng. Aksjonsgruppa som har forsøkt å stoppe Christian Ringnes parkplaner i et allment ferdselsområde tapte siste runde i uka som gikk. «En berikelse for byen», er politikeromkvedet idet byggeplanene setter fart. Kultur er med andre ord storveis når den defineres av private investorer, men ikke når den medfører at kommunen selv må ta ansvar for at mangfold og kvalitet opprettholdes. Det siste ble brutalt slått fast da Oslos ry som kulturby denne uka falt til et foreløpig bunnivå med vedtaket om å selge Oslo Kino.

I spissen for et vinglete korstog mot byens kulturelle portvoktere står Venstre ved kulturbyråd Hallstein Bjercke og Høyre ved byrådsleder Stian Berger Røsland. De har åpenbart byttet ut troen på kultur som bærekraftig ressurs med overbevisningen om at kultur må underlegges markedskreftene. Akkurat hvor vinglete de er, viser nettopp vedtaket om å selge det kommunale kinoselskapet Oslo Kino. «Kommunen må opptre som en langsiktig og forutsigbar samarbeidspartner, ikke bare når det gjelder tilskudd, men også i et praktisk samarbeid. Tar kommunen den utfordringen på alvor, har Oslo alle muligheter til å bli en attraktiv europeisk kulturhovedstad», het det da Venstre la fram sin strategi for Oslo som kulturby under oppkjøringen til kommunevalget i fjor. Dette kan neppe Hallstein Bjercke ha fått med seg. Det var i hvert fall ikke noe langsiktig og forutsigbart over det eplekjekke hastevedtaket om å selge Oslo Kino.

Bjercke hevder at kommunen vil vurdere interesserte kjøperes vilje og evne til å videreutvikle kinotilbudet i Oslo. I det ligger det ingen føringer om at mangfoldet og den kunstnerisk betonte filmen blir ivaretatt, slik tradisjonen har vært i en kommunal kinodrift. Verdens beste kinosystem, sier danske og svenske filmaktører. De vet hva de store kinokjedene som SF Kino og Nordisk Film fører med seg av ensretting. Og de forstår ikke hvorfor Oslo absolutt skal ødelegge et velfungerende system, som i neste omgang vil bli retningsgivende for hvilke filmer som sendes ut på det norske markedet generelt.

Så mens Munch-museet er i knestående, Stenersen står på vent, Popsenteret står tomt, Ekebergåsen berikes og kinoen tilbys eiendomsspekulantene, står byrådet fortsatt på at Oslo skal være en kulturby «av europeisk format». Hvordan er det da mulig å gjøre seg selv så liten?

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.