Er festspill bare til pynt, eller kan de brukes til noe?
Denne uka flytter regissør Stefan Herheim operaen «Xerxes» fra fulle hus i Berlin til Grieghallen for to dager. Deretter beveger mye av årets festspillprogram seg i spennet mellom kunst og politikk. Maja Ratkje har kuratert en serie konserter med stemmer som teller, kunstnere med noe på hjertet. Transiteatret setter opp et lærestykke av Brecht, mens Den Nationale Scene spiller stykket «Etnoporno», som skal ha en utradisjonell tilnærming både til det flerkulturelle og til medievirkeligheten.
På forhånd har det vært debatt om Statoils økonomiske bidrag til Festspillene. I et blogginnlegg satte kurator og artist Ratkje søkelys på Statoils utvinning av olje fra tjæresand i Canada. Hun oppfordret kunstnere som er imot den, til å si fra når de opptrer der selskapet er involvert. Selv har Ratkje bedt om at oljeselskapets logo ikke blir brukt i forbindelse med hennes konsertserie. Ønsket er tatt til følge.
Da Dagsavisens journalist ville ha Statoils tilsvar til dette, svarte kommunikasjonsrådgiveren at han ikke kjente til saken. Intuitivt lyder det usannsynlig.
Det er interessant at en kunstners logonekt og Statoils sponsorat kan leve side om side med Festspillenes velsignelse. Ved å tillate det, skapes en plattform for samtale om kunst og politikk, om kunst og penger. En slik plattform er ikke det dummeste en festival kan være.
Statoil vil ha de beste hjernene. For dem er Festspillene «en mulighet til å vise fram Statoils satsing på talenter og … motivere egne ansatte.» I så fall har de alt å vinne på å ønske oppvakte spørsmål rundt virksomheten sin velkommen. Og, må jeg tilføye: Møte den med enda mer briljante svar. Ratkjes evne til å diskutere sin egen rolle virker sterkere enn Statoils.
Ratkjes utspill er også blitt møtt med at kunstnere bør være takknemlige så lenge sponsorer ikke stiller krav til dem, fordi kultursponsing fører til flere kunstnere og mer kunst. Det siste er vanskelig å motsi. Men ingen snakker om at dette også handler om hva kunst er for noe. Er kunst bare et overskuddsprodukt? Er kunstnere fritatt fra å ta stilling til andre samfunnsspørsmål? «Belønningen er kunstnere i verdensklasse,» skriver Joacim Lund i Aftenposten. Det forutsetter en verden som fungerer. Og hvordan definerer vi verdensklasse?
Jeg er nysgjerrig på hva Statoil legger i ordene talent og motivasjon. Både innenfor kunst og utvikling av bærekraftig energi kan talent handle om evnen til å argumentere, avsløre det noen forsøker å skjule eller utfordre etablerte sannheter om hvordan ting kan gjøres.
Det kan virke langt herfra til en barokkopera om perserkongen Xerxes, en historisk person som levde 500 år før Kristus. Men kanskje ikke likevel. Om den historiske Xerxes finnes det to anekdoter: Han var ekstremt glad i trær. Åpningsarien i operaen handler om et platantre han pyntet med gull og beordret en soldat til å passe på. Allerede på 1700-tallet så en Händel-biograf denne kjærlighetserklæringen til et tre som satire over overklassens miljøengasjement.
Anekdote nummer to om den historiske Xerxes er at han ville bygge en bro for å bedre handelsforbindelsen mellom Asia og Europa. Det gikk på trynet. Den første broen falt sammen. Det er også med i operaen. I dag ville Xerxes kanskje sittet fast i et tvilsomt tjæresandprosjekt i Canada. Jeg gjentar: 500 år før Kristus.
- Jeg prøver ikke å trekke samtida ned over hodet på Händel, men det motsatte: Å holde opp Händel som et speil for vår tid, sier Herheim i programmet til oppsetningen på Komische Oper, som jeg nylig hadde gleden av å se i Berlin. Selv kaller han forestillingen for et barokk muppetshow. Kanskje er det i muppet-speilet at vi ser oss selv.
Og kanskje kan Statoil bruke festspill til mer enn de tror.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.