Byrådet i Oslo har foreslått å selge Oslo Kino. Det kan bety at kinoens tid som sentral norsk kultur-formidler er forbi.

Et salg av Oslo Kino vil føre til en ensretting i kinotilbudet og gi kvalitetsfilmen dårlige visningskår, ikke bare i hovedstaden, men i hele landet. Akkurat så viktig er Oslo Kinos rolle i kinopolitikken og for filmimporten til Norge. Bransjeaktører vil forsøke å påstå noe annet, men idet kinomarkedet domineres av kun private kinokjeder, er det inntektene og ikke kulturansvaret som avleses på bunnlinjen.

Det er ikke første gang kommunen foreslår å selge sitt kulturhistoriske arvesølv. For to år siden foreslo byrådsleder Stian Berger Røsland (H) det samme. Den gang lød kinoen sitt noe gammelmodige navn Oslo Kinematografer. Det var navnet den kommunale kinodriften fikk da alle kinoene innenfor bygrensen ble samlet i en favn i 1926. Ordningen ble bygget på kommunenes rett til å dele ut kinokonsesjon, og til å etablere egne kinoselskaper i både inntektenes og folkeopplysningens tjeneste. Når kultur- og næringsbyråd Hallstein Bjercke (V) nå vil legge kinoen ut for salg, er det åpenbart at næringsbyråden har seiret over kulturbyråden. Et salg av Oslo Kino med støtte fra Venstre er et knefall for de politiske kreftene i hovedstaden som vil kulturen til livs. Bjerckes tro på at en privat aktør vil sikre fortsatt bredde i kinotilbudet, er i beste fall naiv.

Ut fra næringspolitiske hensyn er det lett å forstå kommunens argumentasjon. Oslo Kino trenger sårt fornyelse og har åpenbare behov for investeringer for å møte framtidas kinokrav. Nåtidas også, for den saks skyld. Med unntak av etableringen av Ringen kino på Grünerløkka har Oslo Kino mer eller mindre forvitret de senere årene. Ved nyttår la de i det stille ned Felix kino på Aker Brygge. Eldorado kino, den ærverdige actionsluggeren i Torggata, står også for fall. Nå skal det bli butikk i lokalene som fortsatt oser av gammel kinostorhet. Her har det vært vist film siden 1911, da kinoen het Admiral Palads, før Oslo Kinematografer overtok, døpte den Eldorado og etter hvert satte inn det aller første norske lydanlegget. Nå lider «Eldo» samme skjebne som andre av Oslo Kinos gamle satellitter, som Parkteatret, gamle Ringen kino på Sinsen, Edda, Frogner, Jarlen og Filmteatret. Også internt i Oslo Kino har slankeprosessen vært brutal. I praksis ble selskapets markedsavdeling nedlagt med oppsigelser som følge nå på nyåret. Kinodirektør Geir Bergkastet har tidligere avvist at dette er et ledd i å gjøre seg lekker for eventuelle kjøpere. Det lyder hult i dag, når kinoen selges for å «sikre og videreutvikle kinotilbudet i Oslo», ifølge Bjercke.

Flere utenlandske aktører har snust på det norske markedet. Egmont-eide Nordisk Film er inne i Norge allerede, men ivrigst blant eventuelle kjøpere er svenske SF Kino, som fra før etablerer seg i hovedstaden med landets største kinoanlegg under Festningsplassen på Akershus. Kjøper de Oslo Kino i tillegg, noe som synes sannsynlig, vil de bli en aktør som kan bestemme store deler av kinotilbudet i landet. Oslo Kino har 26 prosent markedsandel, mens SF Kino nå har 14 prosent ifølge bransjeorganisasjonen Film & Kino. En joker i kabalen om det framtidige Kino-Norge er dessuten Bergen kino, som med sine 10 prosent av markedet er den viktigste enkeltaktøren utenfor Oslo. Om SF tar grep om både Oslo og Bergen, vil den kommersielle kinogiganten rå over 50 prosent av markedet. Det gir dem full kontroll over hva slags filmer nordmenn får se på kino. Ikke bare vil de bestemme hvilke filmer den enkelte kino skal sette opp, de vil også i stor grad bestemme hva slags film som importeres. Små uavhengige distributører som i dag målbærer kunstfilmen, risikerer å bli holdt utenfor, både fysisk og prismessig.

Oslo Kino har vært garantisten for at også kvalitetsfilmen og ikke minst den norske filmen har hatt en naturlig plass på repertoaret. I Sverige og Danmark har den kommersielle ensrettingen i tilbudet vært tydelig. Oslo derimot, har hatt et av verdens beste kinotilbud, mangfoldet tatt i betraktning. Her har vi sett smale festivalfilmer, frodige regitalenter og uavhengig film fra det være seg USA eller Norge. Vi har vært på fornavn med den franske og italienske filmen, og verdensfilmen har hatt en naturlig plass blant sluggere fra Hollywood med store stjerner og sømløst innhold. Japanske «Ariettas hemmelige verden», norske «Shakespeares skjulte sannhet», arabiske «Hva gjør vi nå» og de franske «Hva om vi alle bodde sammen?» og «Polisse» er per i dag fem filmer i kinoprogrammet som høyst sannsynlig aldri ville fått bred norsk kinopremiere om ikke kommunalt eide Oslo Kino hadde tatt sitt kulturelle ansvar på alvor. Kanskje hadde heller ikke en kvalitetskino som Gimle overlevd. Når dette er sagt, har Oslo Kino selv begynt dreiningen mot børsen. Det er allerede færre smale filmer, og det er færre saler som avsettes til nettopp kulturformidling via kinomørket. Får byrådet gjennom viljen sin, vil en over 80 år gammel kulturformidler stå i fare for å bli en striglet underholdningsmaskin. En popkornmaskin uten andre hensyn enn å sikre eierne utbytte. I den sammenhengen vil et fransk drama eller en norsk dokumentarfilm, uansett hvor tung, bli veiet og funnet for lett.

Publisert i Dagsavisen lørdag 19. mai.