De rødgrønne strammer grepet om kulturlivet, men staten bør ikke bestemme hva som er «korrekt» kultur.
Bevilgningene til kultur har økt, men til hvilken pris? Stortingsmeldingen om kultur, inkludering og deltaking er en manifestasjon av den rødgrønne regjeringens manglende forståelse for kultur som åndsliv. Nå er det disiplin og statlige direktiv som gjelder. Kultur blir verktøy for å nå politiske mål. Sjelden har vi sett tydeligere ideologiske forskjeller i norsk kulturpolitikk.
Inkludering og deltakelse er honnørord man lett kan stille seg bak. Offentlige tilbud skal ikke være diskriminerende. Men går vi bak honnørordene, bak den politiske korrektheten, så tegner det seg et dystert bilde.
Regjeringen legger sterke føringer på institusjonenes kunstneriske virksomhet. Det er et grovt brudd med prinsippet om «armlengdes avstand». Jeg har stor forståelse for at Norsk teater- og orkesterforening føler sin selvstendighet krenket, slik de har gitt klart uttrykk for overfor Stortingets kulturkomité.
KrF tar sterk avstand fra den utviklingen vi nå ser. Regjeringens styring signaliserer manglende erkjennelse av mennesket som skapende åndsvesen. De viser manglende forståelse for kultursektorens autonomi. Gjennom statlig regjeringsmakt disiplineres kulturlivet, og sektoren omdannes til verktøy for å nå regjeringens egne mål.
I stortingsmeldingen skriver regjeringen at «Inkluderingsarbeid skal være ein integrert og synleg del av strategi- og programarbeid, personalpolitikk og publikumsarbeid i alle kulturverksemder som får statlig støtte.» Da må jeg minne om følgende: I tilskuddsbrevene til kulturorganisasjonene stiller regjeringen allerede i dag flere detaljerte krav til institusjonene.
Dette er krav som må oppfylles dersom man skal motta statlig støtte. Kravene kan gå på tvers av institusjonens formål, idé eller kunstneriske prosjekt. Selv om formålet kan være edelt, bør ikke staten ta seg slik til rette, men nå strammes grepet ytterligere.
Dessuten er det ikke alle institusjoner som lever av statlig støtte alene. Regjeringen har ingen rett til å ta styring over institusjonene selv om det er offentlige midler inne i bildet.
De rødgrønnes politikk gjør at staten, gjennom offentlig tilskudd, kjøper seg til makt også over de deler av kulturlivet som er privat finansiert. Dette er et grovt overtramp, og statliggjøring av det som skulle være systemkritisk og fritt kulturliv med utgangspunkt i enkeltmennesket som skapende åndsvesen.
Kulturens egenverdi må være utgangspunktet for kulturpolitikk. Det betyr at det settes grenser for statens inngripen. Kunstnerisk frihet, innhold, valg av uttrykksform, programmering med mer må sikres.
Et rikt kulturliv gir selvsagt gode samfunnseffekter på en rekke områder, men politikkens oppgave må være å gi rom for skapende kulturliv og enkeltmenneskets utvikling.
Mennesker lever i et samfunn der kulturaktiviteter utøves i det daglige i menneskelige fellesskap. Mange ulike innvandrermiljøer, trosfellesskap, formelle og uformelle organisasjoner over hele landet utøver kultur hele tida og samles om ulike aktiviteter og uttrykksformer.
Mener de rødgrønne politikerne at mennesker som ikke deltar i de mer institusjonaliserte tilbudene, «faller utenfor» i kulturlivet? Er regjeringen så elitistisk? Anerkjenner man ikke engang de ulike former for livsutfoldelse og uttrykk? Er det kun statlig styrt kultur som er å betrakte som kultur?
Kultur er naturlig del av menneskets liv og virke. Kulturlivet i all sin bredde marginaliseres av den rødgrønne regjeringen.
Den manglende ydmykheten overfor dybden og bredden i kulturlivet, gjør at kulturen blir et politisk prosjekt for å realisere politiske mål. Det lukter av et elitistisk kultursyn der staten bestemmer hva som er korrekt.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.