Norske museer med Edvard Munch på veggen drømmer om samme oppmerksomhet som Petter Olsen og «Skrik» nå får. Men de gjør lite for å oppnå det.
Man kan ikke drømme seg til suksess, uansett hvor godt grunnlaget måtte være. Derfor er det komplett uforståelig at ikke Munch-museet på Tøyen eller Nasjonalmuseet slår mynt på viraken rundt Edvard Munch og salget av «Skrik» i New York. Denne uka rullet Sotheby‘s ut resultatet av åtte års sondering og planlegging, og gjennomførte en kunstauksjon som er så spektakulær at Edvard Munchs kunst ble hovedsak i alle verdens medier. Da auksjonarius hamret inn 107 millioner dollar pluss provisjon, det høyeste beløpet noensinne for et kunstverk på auksjon, kunne selger Petter Olsen smile hele veien til banken. Ikke først og fremst fordi nå har pengene han strengt tatt ikke behøvde for å finansiere sitt nye kunst- og konferansesenter på Ramme Gaard i Hvitsten. Nei, Olsen har en av verdens mest betydelige private Munch-samlinger selv uten «Skrik». I alle verdens medier har ikke bare «Skrik», men også Petter Olsen, hans «Art Center» og øvrige Munch-bilder blitt behørig omtalt. Petter Olsen har altså gjennomført et internasjonalt pr-stunt for Ramme gård som alene er verdt prisen av et «Skrik».
Verken Nasjonalmuseet eller Munch-museet har hatt mandat til å delta i salget av Olsens bilde, og for dem er det selvsagt helt uaktuelt å forsøke samme taktikk, altså å selge unna fra samlingen for å finansiere et nytt museum. Men det er en digresjon. Arbeidet med å skape bevissthet og oppmerksomhet rundt Munchs kunst handler ikke bare om et nytt bygg. I kunsten, som ellers, kommer skjønnhet innenfra, og nå hadde begge de offentlige museene en enestående mulighet til å melde seg på kampen om bevisstheten rundt Munchs kunst. At ikke Munch-museet spesielt har fridd til publikum nå rundt selve auksjonsdagene, er meg en gåte. De kan skylde på budsjetter og manglende mulighet til å ha spesialarrangementer, kanskje nattåpent og videooverføring fra auksjonen, men det virker mer som om museet preges av mangelen på organisatorisk engasjement og vilje til å fremme kunsten utover å henge den på veggen.
Når så du sist en reklameplakat for en Munch-utstilling i Oslo? Kanskje er det sånn at museet sparer kruttet til utstillingen «Det moderne blikk» kommer til Oslo etter å ha slått alle rekorder i Paris, Frankfurt og under London-OL? Men enn så lenge flagger ikke akkurat Munch-museet for denne kommende suksessutstillingen på sin noe unnselige nettside. Her blir vi derimot minnet på at samleutstillingen «Munchs mesterverk» har hengt i Sal 1 helt siden januar. Det er ikke noen begivenhet i seg selv, men hvorfor har ikke museumsledelsen skreket opp om dette til omverdenen nå under en gloheit Munch-vår? For her står det, beskjedent bortgjemt nederst på programsiden, at «her blir det gjensyn med noen av Edvard Munchs mest kjente verk», som «Madonna», «Angst» og - ja har du sett - «Skrik».
Onsdag natt lovet Munch-museets direktør, Stein Olav Henrichsen, på plass i New York, at de skal ta lærdom av Sotheby‘s-salget, som han mener gir fornyet interesse for Munch. Men poenget er at det er lenge siden Munch fikk fornyet interesse internasjonalt. I så fall har ikke bare kranglende oslopolitikere sovet i timen, men også direktøren for det hele. Petter Olsen-pastellen var den eneste av de fire «Skrik»-versjonene på private hender, men auksjonen ble først og fremst et bevis på at motivet i seg selv, Edvard Munchs kunst og betydning ligger så latent i folks bevissthet at det skal bare en gnist til for å tenne ikke bare interessen, men også handlingsviljen. Selv så jeg Olsens salgsobjekt i Sotheby’s lokaler i London, denne versjonen som blir sagt å være simplere og mindre påaktet enn de tre versjonene som finnes på de norske museene. Men for å si det på en annen måte, fargene er usedvanlig klare, linjene er slående rene og selve motivet så intenst at det fanget hver og en av de mange som køet foran bildet. Det ble for øvrig sist vist offentlig i Norge i 1958.
Hvem som har kjøpt «Skrik», er i skrivende stund uklart, men påstanden om kongefamilien i Qatar bør ikke arkiveres som fakta med det første. Pastellen er kanskje ikke det mest verdifulle av de fire «Skrik»-bildene, men verdien det har som symbol og retningsviser i Munch-debatten, er uvurderlig. Kanskje har kulturminister Anniken Huitfeldt endelig skjønt det, etter å ha holdt seg langt unna lokaliseringsdebatten. I går surfet hun på «Skrik»-lydbølgene da hun la fram stortingsmeldingen om visuell kunst, hvor Munchs kunst settes på det politiske kartet. I samarbeid med Utenriksdepartementet vil kulturministeren benytte Edvard Munchs kunstnerskap som døråpner for norske samtidskunstnere på den internasjonale kunstarenaen. Det samarbeidet bør begynne snart. Neste år er det 150 år siden Edvard Munch ble født. Oslo har behandlet Munch-arven på skammelig vis, noe Bjørvika-debatten har understreket. Men Munch handler som sagt ikke om en bygning. Det handler i større grad om hvilken respekt det offentlige Norge har for hans posisjon internasjonalt og hans kunst. Petter Olsen vil antakelig få bygd ferdig sitt private Munch-museum på Ramme før Oslos politikere i det hele tatt enes om hvor grunnsteinen til det offentlige museet skal ligge. Er det rart vi venter - om enn ikke i neglebitende spenning - på hva Nasjonalmuseet og Munch-museet skal svare med når det gjelder å feire Munch i 150?
Publisert i Dagsavisen lørdag 5. mai.