Næringsminister Trond Giske skaper med sin opptreden i forbindelse med salget av TV 2 tvil om børsnoterte selskaper der staten har store private medaksjonærer drives etter politiske kriterier eller etter markedsprinsipper.
Man kan beklage eller hilse velkommen at Egmont som medgrunnlegger av TV 2 overtar A-pressens aksjepost i samme selskap. Personlig mener jeg Egmont vil være en utmerket eier også i fortsettelsen.
Egmont, eller rettere sagt Egmonts forløpere, har over 100 års erfaring som publisister i Norge. Når man også tar i betraktning at salgssummen skal brukes for en stor del til å kjøpe hjem Edda Media
som i dag eies av engelske Mecom, burde også de mest nasjonalistiske av oss være tilfredsstilt.
Men saken slik den utvikler seg politisk er interessant langt utover denne transaksjonen.
Næringsminister Giske ser ut til å sette sin politiske kapital over styr i et Don Quijote-aktig angrep på vindmøllene. Giske, som vanligvis er en driftssikker politisk spiller, har ifølge Aftenposten
ringt styreleder i Telenor, Harald Norvik, og forsøkt å instruere Telenor til å bruke sin eierposisjon i A-pressen til å blokkere salget til Egmont. I tillegg har han gjort oppmerksom på Norviks
dårlige fremtidsutsikter som styreleder i Telenor hvis han ikke gjorde som Giske sa.
Det er her det for alvor blir problematisk. Staten er majoritetseier i Telenor, ikke eneeier. Som eneeier ville vedkommende fagstatsråd vært generalforsamling, og det er ikke noe i veien for at
generalforsamlingen i et selskap instruerer styret om et vedtak. Men for et børsnotert selskap er det uhørt at enkelteiere prøver å presse eller på annen måte påvirke styreleder bak ryggen på andre
aksjonærer. Det gjelder andre spilleregler når staten er medeier i et børsnotert selskap, nemlig børsens.
Likebehandlingsprinsippet og lojalitet overfor andre aksjonærer er grunnleggende. Store og små sparere har satset pengene på at det er børsreglementet, aksjeloven og prinsippene for god
selskapsstyring (Corporate Governance) og annen relevant lovgivning som sikrer aksjonærenes interesser på likeverdig basis.
Giskes opptreden overfor styreleder Norvik er det vi i dagligtale vil kalle truende. Og truslene avgis, ikke for å fremme Telenors interesser, men for ivareta den privatpraktiserende statskapitalist
Giskes egne politiske ambisjoner om å blokkere en transaksjon i et helt annet selskap, der en kjøper (Egmont) til og med har en vedtektsfestet forkjøpsrett når en annen aksjonær selger.
Oppsummert har Giskes spill i kulissene skapt tre formidable problemer:
1) Næringsministeren skaper tvil om børsnoterte selskaper der staten har store private medaksjonærer drives etter politiske kriterier eller etter markedsprinsipper. Uklarhet om dette betyr at
markedet for fremtiden må prise inn politisk risiko, på linje med det investorer må gjøre i Russland. Verdifallet i store norske selskaper som Telenor, Statoil, Yara osv. kan bli betydelig, hvis et
slikt inntrykk får feste seg.
2) En statsråd skal ikke gjennom personlige trusler og annen usaklig påvirkning operere som bakspiller. Han kan selvsagt gi uttrykk for et personlig syn, men utøvelse av statlig eiermakt må skje
gjennom formelle organer, dvs. generalforsamlingen, og han må respektere inngåtte aksjonæravtaler og de vedtekter som er gjeldende for selskàpet. Hvis man ikke gjør dette, vil det ikke fremkomme for
offentligheten hvem som har tatt beslutningene, og dermed hvem man skal holde ansvarlig.
3) En statsråd kan ikke være privatpraktiserende i strid med regjeringens politikk. Av hensyn til det parlamentariske styringsprinsipp, er den enkelte statsråds embetsførsel det samme som
regjeringens. Hvis Aftenpostens fremstilling ellers er korrekt, har Giske satt seg selv og regjeringen i store vanskeligheter.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.