Dersom redaktøransvaret oppheves på Facebook og Twitter, og alle skal stå ansvarlige for ytringene de publiserer, vil ansvaret i alle medier pulveriseres.
Etter hendelsene den 22. juli er det vokst fram en ny debatt om ytringer, ansvar, økt overvåking og innskrenkninger i ytringsfriheten. Den har blant annet sin bakgrunn i at mange har fått øynene
opp for den grumsete sfæren av fremmedfiendtlige og rasistiske blogger og saiter på Internett. Bloggosfæren domineres i stor grad av ulike spesialinteresser og meninger der man bare vender seg til
seg selv og sine likesinnede. Den profesjonelle journalistikken overleires av amatørisme og særinteresser. Forestillingen om redaksjonelt ansvar gis opp. Alt går.
For mange år siden kom den britiske demokratiteoretikeren John Keane med en hypotese om at den tradisjonelle offentligheten var oppløst. Den burde istedenfor deles i tre – en makro-, en mezzo- og en
mikrooffentlighet. De tradisjonelle mediene, der det foregår et mangslungent offentlig ordskifte, konstituerer makrooffentligheten. Spesialnettsteder og blogger utgjør mezzooffentligheten, der
kommunikasjonen foregår i form av henvendelser til likesinnede og der debatten ofte er innskrenket til preking til de allerede frelste. Mikrooffentligheten utgjøres av det som kalles sosiale medier –
Facebook, Twitter etcetera. Jeg foretrekker å kalle disse for interpersonale, snarere enn sosiale medier, for alle medier er sosiale. Det er medienes grunnleggende kjennetegn. På de interpersonale
medienes område er forholdet mellom hva som er private og hva som er offentlige ytringer, flytende.
Ytringer og ansvar er forbundet. Det er derfor det alltid er viktig å vite hvor ansvaret for en ytring skal ligge, og alle mener at det er grenser for ytringsfriheten. Det uenigheten står om, er hvor
grensene går, og ikke minst hvordan de skal prøves. Ytringers verdi skal prøves i den offentlige debatten. Ytringsfriheten er en rettighet knyttet til det offentlige rom. Det er en individuell
rettighet som blir formidlet av ulike medier. I det private rom finnes det ting som ikke kan sies i det offentlige. Det som man kan ytre ansikt til ansikt, er ikke nødvendigvis det samme som kan
fremmes i et åpent rom. Dette gjør at det er vanskelig å trekke en parallell mellom private og offentlige ytringer.
Det er her problemet med hva som kan ytres innenfor de interpersonale mediene ligger. Man skriver på en annen måte på Facebook enn man gjør i avisen. Men også på Facebook har man et ansvar for hva
man ytrer, for de interpersonale mediene utgjør en mikrooffentlighet som er delvis privat og delvis offentlig. Derfor har Norsk Presseforbund i en utredning konkludert med at redaktører og
journalister som ytrer seg i de interpersonale medier i kraft av sin stilling, kan stilles til ansvar i PFU. Når de imidlertid deltar som privatmennesker, er de private. Dette fører til at
pressefolk, liksom mange andre som ytrer seg både i makrooffentligheten og i mikrooffentligheten, står i et dobbelt, men også flytende ansvarsforhold.
Dette går til kjernen for diskusjonen om hva medieansvar innebærer. Flertallet i medieansvarsutvalget går inn for å oppheve bestemmelsen om redaktøransvaret og vil isteden hevde at alle står
ansvarlige for de ytringer de publiserer. Dette prinsippet skal gjelde alle medier og dermed være medienøytralt. Dette gjør at ansvaret for ytringer i alle medier pulveriseres, fordi mezzo- og
mikrooffentlighetene utgjør en slags pulveriserte kommunikasjonssammenhenger.
Mindretallet går derimot inn for å styrke redaktørinstituttet, slik at det bare er redaktøren som kan holdes strafferettslig ansvarlig for ulovlige ytringer. I sin forlengelse innebærer dette også at
redaktøransvar bør gjelde på nettmedier, og de må ha en eller annen instans som har redaktørfunksjon. Fordi det er en sammenheng mellom ansvar og ytringer, også på nettet, må det finnes et ansvar som
ikke bare er knyttet til den enkelte blogger, men til den større sammenheng hun/han går inn i.
Ansvar for ytringer er både et etisk og juridisk ansvar. Disse to anliggender er ikke ensbetydende størrelser. Derfor er det slik at det nå tiltakende kravet om å bruke rasisme- og lignende
paragrafer aktivt i rettslig sammenheng i vid forstand kan være det første skrittet mot en mer innskrenket og knuget politisk situasjon.
Det etiske ansvar er på den annen side knyttet til en offentlig debatt der ufyselige meninger møtes i det åpne. Erfaringene fra debatten etter 22. juli har illustrert dette poenget. Gjennom offentlig
debatt og aktiv journalistikk er de hittil halvskjulte bigotte nettstedene blitt trukket fram, avslørt og gjendrevet. Det har ikke lenger vært mulig for dem å snakke bare med seg selv og til
likesinnede.
Det juridiske ansvar er knyttet til ytringer som strider mot loven. Det vil blant annet si konkrete oppfordringer til vold. Men innebærer det at å gi uttrykk for holdninger som mange vil føle
krenkende, skal være straffbart? Det er nå blitt slik at grupper og deres ofte selvutnevnte talsmenn nå, ut fra en følelse av å være krenket, kan kreve at visse uttrykksmåter, begreper og
argumentasjonsmåter skal begrenses eller forbys.
I et fritt samfunn med åpen debatt er det alltid slik at noen vil kunne føle seg såret. Å kreve særlige rettigheter til å føle seg krenket, bryter med prinsippet om likhet i et demokratisk samfunn.
Når noen sier at de blir krenket av visse utsagn om sin religion, innebærer det å si at de ikke vil at deres tro skal bli utsatt for kritikk i alle former og på alle måter, også gjennom
latterliggjøring (f.eks. i form av karikaturer). Istedenfor å hevde retten til ikke å bli krenket, bør man hevde retten til å bli krenket. Det betyr å bli tatt på alvor i et samfunn av likeverdige
grupper og individer.
Det er bedre å få konfliktene fram i lyset enn å undertrykke dem i respekten og toleransens navn. Det er nettopp fordi vi lever i et mangfoldssamfunn at vi trenger det sterkest mulige forsvar for
ytringsfriheten. Den er nødvendig for at det skal bli mulig å skape dialog og reise motstand mot autoritære og diskriminerende kulturer og politikker.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.