Heier jeg på Italia eller Spania i EM-finalen i morgen? Vet ikke. Det er det egentlig det samme for meg, begge er gode ferieland ved Middelhavet.
Men en ting håper jeg veldig på: At hele finalen avgjøres med en nervepirrende, høydramatisk og skjebnetung straffesparkkonkurranse. For bedre TV enn det fins ikke.
Jeg har alltid likt straffekonker. Under ekstraomganger i store mesterskap sitter jeg og håper i mitt stille sinn at ingen av lagene vil få et eneste mål. For da blir det jo - yess! - straffekonk! Ekte menneskelig drama, direkte på TV! Du har den dødsens alvorlige spilleren som legger fotballen ned på merket. Svetteperlene i pannen. Tribunen som holder pusten. Og der! Går ballen i mål? Går den ikke i mål? Stang inn eller stang ut? Redder keeperen? Blir skytteren nasjonal helt i generasjoner framover, eller blir han Syndebukken med stor S, han som må reiste hjem til mor i skam?
Jeg blir mer og mer enig med min Facebook-venn, som nylig skrev: «Tror flere hadde syntes fotball var gøy om det bare hadde vært straffekonk. De to timene med fotball forut for straffene virker derimot ganske meningsløse». En kollega av meg vil gå mye mer radikalt til verks: Hun syns vi kan gå tilbake til tiden før de fant opp straffekonker, og ta opp tradisjonen med å slå kron og mynt. Som dokumentasjon sendte hun meg en link til en artikkel om semifinalen i EM i 1968, der Italia gikk videre etter å ha slått kron og mynt med Sovjetunionen. (Etter kjedelige ekstraomganger). Jeg skal jo innrømme at det virket som om Italia ble akkurat like glad for «seieren» som om de skulle jobbet den fram på ærlig vis.
Men likevel: Ta fotball-VM. Skal vi fly inn lag fra hele kloden, fylle opp tribunene, invitere milliarder av TV-seere - bare for å se to svette fyrer slå kron og mynt? Nei, da går jeg for straffekonk uten kamp først. Da er det fortsatt litt sport igjen, og konkurranseånden er intakt.
På Facebook var det også en som mente at det også måtte gå an å korte ned på sommerens helt uendelige Tour de France-affære. En hel måned med sykling! Hva med å avgjøre det hele med en rask spurt i Paris, foreslo han. Her tenker jeg straks på faren min, og helsen hans. Han går nærmest i dvale foran TV-en under Tour de France. Det ville vært mye sunnere for ham om han syklet seg en tur selv, og så hastet hjem akkurat i tide til å se alle syklistene rase ned Champs-Èlysèes.
hanne.mauno@dagsavisen.no