«Det her er ikke et pausenummer, det er en nær døden-opplevelse!»
Uttalelsen tilhører Jonas Gardell, en av mange som har twitret morsomt om spetakkelet som utspiller seg i Baku denne uka. Torsdag kveld reagerte han på semifinalens larmende radbrekking av Abba-klassikeren «Waterloo», komplett med en entusiastisk programleder førende an i allsangen. Da hadde land som Georgia, Makedonia, Serbia, Sverige og Norge framført sine bidrag på den gigantiske scenen, foran de enorme digitalskjermene i Krystallhallen.
Utallige morsomheter, spydigheter og vantro reaksjoner over artistenes framføringer var twitret på utallige språk. Det er likevel ikke lett å le av Eurovision Song Contest i år. Selv om flere av bidragene virkelig oppfordrer til det. Showet er fortsatt en overlesset varemesse i fæl musikk.
Den hodeløse stemningen blant artister og publikum i Krysthallhallen, står i grell kontrast til hendelsene i Baku den siste uka. Utenfor partybobla som Eurovision-flokken fester i, blir aserbajdsjanere som krever frihet i landet forfulgt, arrestert og banket opp.
Samtidig har EBU tillatt at Aserbajdsjans styre får presentere seg som «Country of Friends» i den glorete turistpropagandaen som sendes mellom hver av artistene.
Semifinalene denne uka har hatt tydelig preg av at Aserbajdsjans eneveldige presidentfamilie har ambisjoner om å fortelle 160 millioner TV-seere at de rår over et fantastisk rike. Blås i Europa, liksom. Det å understreke hele poenget med Eurovision Song Contest, grunntanken om å samle et kontinent, har kommet litt i bakgrunnen for EBU - den europeiske kringkastingsunionen og den nasjonale presidentfruestyrte ESC-komiteen i år. For å si det mildt.
Den europeiske konkurransen er isteden arena for en eventyrformidling av Aserbajdsjan. Mellom hver deltaker er vi vist reklamefilmer, de såkalte postkortene, som formidler en så fotoshoppet, endimensjonal virkelighet at de ikke er egnet til å lure noen. Reklamesnuttene er så prangende og banale at de kunne vært bestilt av parodi-tyrannen i Sacha Baron Cohens komedie «The Dictator». Her vises skyskraperne, broene, veiene (oppkalt etter presidentens far), verdens grønneste sletter og knallblåeste himmel, verdens nest høyeste (!) flaggstang, galopperende hester og smilende barn og kvinner. Bare enhjørningen mangler i eventyret.
Arrangørlandet har svidd av 400 millioner kroner på de tre finaleshowene denne uka. Dermed slår årets ESC-arrangører den forrige stormannsgale rekorden satt av Moskva for tre år siden med rundt 130 millioner. Den gang bød arrangøren til sist på synkronsvømmende havfruer i et enormt glassbasseng over hodene på publikum.
Krystallhallen i Baku har plass til 18.000 tilskuere, og er utstyrt med en fasade av LED-skjermer. Artistene boltrer seg på en gigantisk scene, og enorme digitalskjermer. Hele forestillingen sys sammen av tre personlighetsløse programledere/aserbajdsjanske androider. Og i kveld har artisten Emin, tilfeldigvis også presidentens svigersønn, fått jobben som pauseunderholder.
Det er brukt nærmere 1,2 milliarder kroner på infrastruktur knyttet til Eurovision Song Contest.
Det mest oppsiktsvekkende ved kveldens spetakkel er uansett at EBU lar presidentfamilien Alijev fylle euro-festen med smakløs nasjonalreklame.
Det er EBUs tyske showprodusenter som har det tekniske ansvaret for den laserblinkende, larmende forestillingen.
EBU styrer altså den praktiske gjennomføringen av dette showet, og selve Eurovision ledes av nordmannen Jon Ola Sand. Ingen kunne ha forhindret Sand og hans mektige europeiske medieorganisasjon å legge inn sånt som paragrafer fra menneskerettighetserklæringen i finaleshowet i kveld. Men EBU er ingen menneskerettighetsorganisasjon, har Sand sagt mange ganger det siste året. Derfor får vi servert propaganda for 400 millioner kroner isteden.
Uansett hvem publikum liker i kveld, er det diktaturet i Aserbajdsjan som vinner. Med 100 prosent av stemmene.
Publisert i Dagsavisen lørdag 26. mai.