Har du noensinne lest en bok bare fordi den hadde vunnet en pris? Du er ikke alene. Nå er en ny liste Bookerpris- kandidater klar.
«Vinner av Booker-prisen!» står det med store bokstaver på flere av de engelske pocketbøkene i hylla mi. Eventuelt «nominert til Booker-prisen» på en hel del andre. Ofte er Booker-vinneren den eneste boka jeg har av den forfatteren, selv når forfatteren har holdt på i mange tiår, og skrevet mange bøker.
Jeg er ikke alene om å la priser bestemme hva jeg leser. Bookerprisen, som egentlig heter The Man Booker Prize på grunn av prisens sponsor, The Man Group, er sammen med amerikanske Pulitzerprisen den mest omtalte litterære prisen i den engelskspråklige verden. Den deles ut til forfattere fra Irland, Storbritannia eller Commonwealth - samveldet av tidligere britiske kolonier. Bare det å bli nominert til Bookerprisen er så salgsfremmende at det i England er lagt inn en ukes forsinkelse mellom at juryen har klar finalelista over de nominerte, og at denne blir offentliggjort. Dette er for at forlagene skal rekke å trykke opp nye opplag av de lykkelig utvalgte, de seks bøkene på den såkalte shortlisten.
For vinneren er salgshoppet enda tydeligere: Flere av tidligere års vinnere har før nominasjonen solgt beskjedne opplag på et par tusen eksemplarer, bare for å jumpe opp til flere hundre tusen solgte eksemplarer etter utvelgelsen. I tillegg kommer utenlandssalget. «Bookervinner» er et kvalitetsstempel på internasjonale bokmesser der rettigheter til å utgi bøker i oversettelse kjøpes og selges. Det er ikke tilfeldig at kun to av de siste tjue Bookerprisvinnerne ikke er oversatt til norsk. «Ikke ante jeg at så mange, over hele verden, leste en bok bare på grunn av en pris», sa den britiske forfatteren Alan Hollinghurst i et intervju med The Guardian i fjor. I 2004 fikk han prisen for romanen «The Line of Beauty» som handler om homofiles posisjon i Storbritannia gjennom den 20. århundre. Etterpå ble den solgt til mange land og salgstallene hoppet fra noen tusen til flere hundre tusen i innbunden form. Forfatteren kunne innkassere en lukrativ avtale der et forlag betalte flere millioner for å få gi ut billigboka i mykt omslag.
Da samme Hollinghurst falt ut av nominasjonsprosessen i «semifinalen» som ledet opp til fjorårets pris, ble det ramaskrik i Storbritannia. Skandale! Han burde jo vunnet hele greia, mente både fans og forståsegpåere. «Bookerprisen er altfor folkelig», mente litteraturagenten Andrew Kidd, og viste til at juryen stadig vekk ser ut til å velge litteratur som har bestselgerpotensial framfor de noe tyngre, men litterært mer nyskapende bøkene. «En lavpannet pris!» mente en annen kritiker, dryppende av sedvanlig britisk snobbesarkasme.
Hollinghurst selv tok det hele med knusende ro. Det er alltid mange strålende bøker som ikke kommer med på juryens lister, sa han. Juryen selv tok også kritikken med humør. «Vi ser etter underholdende bøker. Jeg tror de er tilgjengelige også», sa juryleder Stella Rimington. Hun fikk støtte av den litterære direktøren for Bookerprisen, Ion Trewin. Han er stolt av at juryen for Bookerprisen ikke er avgrenset til «en inn-gruppe av litteraturkritikere, forfattere og akademikere», men gjennom tida har inkludert alt fra poeter og skuepillere til politikere, journalister og TV-tryner. Han har sikkert et poeng. Diskusjonen om høyt og lavt i litteraturen er evig, Bookerprisen kun et påskudd for å blåse liv i den. For de av oss som er konkurransemennesker er det uansett gøy med lister. Bookerprisen introduserer oss hvert år for forfattere vi ellers ikke ville hørt om. Som årets longlist, som ble klar denne uka.
Det er en liste med fire debutanter, en tidligere vinner, sju menn og fire kvinner, ni briter, en inder, en sør-afrikaner og en malay, med et aldersspenn fra 27 til 78 mellom yngste og eldste forfatter. André Brink og Hilary Mantel er allerede kjente i Norge. Mantel vant prisen og har Bookerprisens salgsrekord for «Wolf Hall» i 2009, og er nå aktuell med «Bring up the Bodies», en historisk roman om Henry den åttendes kvinnehistorier. Sørafrikanske Brink har vært shortlistet for Bookerprisen to ganger tidligere, og er denne gang med i konkurransen med romanen «Philida», som handler om svarte slaver i Cape Town i 1892.
Andre har vært på Bookerlistene før, men er likevel relativt nye bekjentskaper i Norge. Nicola Barker er nominert for golfromanen «The Yips», Tan Twan Eng for «The Garden of Evening Mist» om da Japan okkuperte Malaysia, Michael Frayn for sin greske forviklingsroman «Skios», og Will Self tar utgangspunktet i den første verdenskrigen i «Umbrella». Flere av listas førstegangsnominerte utmerker seg med spenstige titler på sine bøker. Deborah Levys «Swimming Home», Alison Moores «The Lighthouse» og Rachel Joyce «The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry» er kanskje ikke de beste eksemplene, men Sam Thompsons «Communion Town», Jeet Thayil «Narcopolis» og Ned Beaumans «The Teleportation Accident» høres lovende ut.
Så hvem blir årets vinner? Vanskelig å tippe, også for den som har lest alle tolv bøkene. 11. september publiseres shortlisten, 16. oktober årets vinner. Min stemme går i år til Ned Beaumans artig titulerte «The Teleportation Accident». Men det er kun basert på bøkenes omslag og tittel, ingenting annet. Slik vi lavpanner ofte gjør.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.