Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Jonas Brække
Innlegg: 27
Kommentarer:

Svin på skogen

- 1365 visninger Innlegg

Noe skikkelig svineri.

Noe annet er det ikke å si om avsløringen som NRK kom med denne uka. Norske skattepenger har gått til gigantiske grisefarmer på landsbygda i Latvia og Ukraina. Dimensjonert til å avle inntil 100.000 dyr i året. Til sammenligning er det i Norge bare tillatt med 2.100 slaktegriser årlig.

Det er Innovasjon Norge som er ansvarlig for blunderen, ved å investere nærmere 10 millioner kroner i grisefarmer som ville vært ulovlige hvis de befant seg i Norge. Ikke uventet skaper avsløringen kraftige reaksjoner fra norske bøndene og deres støttespillere.

- Hvordan skal en ha oversikt over 100.000 dyr i et kompleks? Smittefaren blant dyrene er stor, og en sånn storstilt produksjon går ut over velferden til dyrene, sier Småbrukarlagets leder Merete Furuberg til NRK nett.

Pengene har gått til International Baltic Pork, startet av en norsk grisebonde som åpenbart hadde vokst seg så stor og fet på norske jordbrukssubsidier at han måtte til utlandet for å finne nye beitemarker. Det blir likevel for småtteri å regne sammenlignet med det danske-norske selskapet Russia Baltic Pork Invest, som Nationen kunne fortelle om denne uka. De neste fire årene skal de investere over fire milliarder kroner i svinefarmer i Russland. Målet er å produsere to millioner griser i året på løpende bånd, til et russisk marked som skriker etter mer svinekjøtt.

Dette er bare to grelle eksempler på hvordan bondens husdyrhold blir til omskapt til storindustri som er skreddersydd for investorer, hvis eneste mål er å få pengene til å yngle like fort som fabrikken spyr ut griser på løpende bånd. Og et tegn på at industrialiseringen og automatiseringen av landbruket er kommet over i en fase som virker komplett umulig å reversere, til tross for økende interesse blant folk flest for økologisk og bærekraftig mat.

Det er i sånne øyeblikk at man ser etter det første og beste halmstrået som dukker opp. I mitt tilfelle var det en reklamefilm som det ble lenket til i norske nettaviser denne uka, og som ikke kunne kommet på et bedre tidspunkt.

«Back to start», heter den, og ble kåret til verdens beste reklamefilm under den årlige festivalen for reklamebransjen i Cannes sist lørdag. En animert kortfilm på to minutter, laget av en prisbelønt britisk filmskaper på oppdrag fra den økologiske fastfood-kjeden Chipotle Mexican Grill. Filmen har hatt hele 6,5 millioner visninger på You Tube, og vakte stor oppstandelse da den ble vist for 40 millioner amerikanske TV-seere under årets Grammy-utdeling. En film som snakker rett til hjertet og som gjør deg både glad og trist på en gang, fordi den representerer alt det som er gått tapt med det industrialiserte landbruket samtidig som den gir håp om en ny start.

Kort fortalt handler det om en grisebonde som begynner i det små og som ekspanderer med stadig mer utstyr og større fjøs, med griser som proppes fulle av veksthormoner og kjøres på samlebånd gjennom en fabrikk som lager firkant-griser til de store trailerne som venter utenfor. Alt filmet i en eneste lang sammenhengende sekvens med ekte miniatyrfigurer, så underfundig og stilfullt utført at den like gjerne kunne vært nominert til en Oscar for beste kortfilm. Og med Willi Nelsons versjon av Coldplays melankolske hit «The Scientist» i bakgrunnen.

Og moralen var? Det er aldri for sent å snu. Et budskap som eventyrlystne norske grisebønder og deres samarbeidspartnere snarest bør ta inn over seg.

«Eneste mål er å få pengene til å yngle like fort som fabrikken spyr ut griser på løpende bånd.»

Bjørn Ditlef Nistad
Innlegg: 33
Kommentarer: 1609

Anekdote zur Senkung der Arbeitsmoral

Kommentar #1

In einem Hafen an einer westlichen Küste Europas liegt ein ärmlich gekleideter Mann in seinem Fischerboot und döst. Ein schick angezogener Tourist legt eben einen neuen Farbfilm in seinen Fotoapparat, um das idyllische Bild zu fotografieren: blauer Himmel, grüne See mit friedlichen schneeweißen Wellenkämmen, schwarzes Boot, rote Fischermütze. Klick. Noch einmal: klick. Und da aller guten Dinge drei sind und sicher sicher ist, ein drittes Mal: klick.

Das spröde, fast feindselige Geräusch weckt den dösenden Fischer, der sich schläfrig aufrichtet, schläfrig nach einer Zigarettenschachtel angelt; aber bevor er das Gesuchte gefunden, hat ihm der eifrige Tourist schon eine Schachtel vor die Nase gehalten, ihm die Zigarette nicht gerade in den Mund gesteckt, aber in die Hand gelegt, und ein viertes Klick, das des Feuerzeuges, schließt die eilfertige Höflichkeit ab. Durch jenes kaum messbare, nie nachweisbare Zuviel an flinker Höflichkeit ist eine gereizte Verlegenheit entstanden, die der Tourist - der Landessprache mächtig - durch ein Gespräch zu überbrücken versucht.

"Sie werden heute einen guten Fang machen."
Kopfschütteln des Fischers.

"Aber man hat mir gesagt, daß das Wetter günstig ist."
Kopfnicken des Fischers.

"Sie werden also nicht ausfahren?"
Kopfschütteln des Fischers, steigende Nervosität des Touristen. Gewiß liegt ihm das Wohl des ärmlich gekleideten Menschen am Herzen, nagt an ihm die Trauer über die verpaßte Gelegenheit.

"Oh, Sie fühlen sich nicht wohl?"
Endlich geht der Fischer von der Zeichensprache zum wahrhaft gesprochenen Wort über. "Ich fühle mich großartig", sagt er. "Ich habe mich nie besser gefühlt." Er steht auf, reckt sich, als wolle er demonstrieren, wie athletisch er gebaut ist. "Ich fühle mich phantastisch."

Der Gesichtsausdruck des Touristen wird immer unglücklicher, er kann die Frage nicht mehr unterdrücken, die ihm sozusagen das Herz zu sprengen droht: "Aber warum fahren Sie dann nicht aus?"
Die Antwort kommt prompt und knapp. "Weil ich heute morgen schon ausgefahren bin."

"War der Fang gut?"
"Er war so gut, daß ich nicht noch einmal auszufahren brauche, ich habe vier Hummer in meinen Körben gehabt, fast zwei Dutzend Makrelen gefangen..." Der Fischer, endlich erwacht, taut jetzt auf und klopft dem Touristen beruhigend auf die Schultern. Dessen besorgter Gesichtsausdruck erscheint ihm als ein Ausdruck zwar unangebrachter, doch rührender Kümmernis.
"Ich habe sogar für morgen und übermorgen genug", sagt er, um des Fremden Seele zu erleichtern. "Rauchen Sie eine von meinen?"
"Ja, danke."

Zigaretten werden in die Münder gesteckt, ein fünftes Klick, der Fremde setzt sich kopfschüttelnd auf den Bootsrand, legt die Kamera aus der Hand, denn er braucht jetzt beide Hände, um seiner Rede Nachdruck zu verleihen.

"Ich will mich ja nicht in Ihre persönlichen Angelegenheiten mischen", sagt er, "aber stellen Sie sich mal vor, Sie führen heute ein zweites, ein drittes, vielleicht sogar ein viertes Mal aus, und Sie würden drei, vier, fünf, vielleicht gar zehn Dutzend Makrelen fangen - stellen Sie sich das mal vor."
Der Fischer nickt.

"Sie würden", fährt der Tourist fort, "nicht nur heute, sondern morgen, übermorgen, ja, an jedem günstigen Tag zwei-, dreimal, vielleicht viermal ausfahren - wissen Sie, was geschehen würde?"
Der Fischer schüttelt den Kopf.

"Sie würden sich spätestens in einem Jahr einen Motor kaufen können, in zwei Jahren ein zweites Boot, in drei oder vier Jahren vielleicht einen kleinen Kutter haben, mit zwei Booten und dem Kutter würden Sie natürlich viel mehr fangen - eines Tages würden Sie zwei Kutter haben, Sie würden...", die Begeisterung verschlägt ihm für ein paar Augenblicke die Stimme, "Sie würden ein kleines Kühlhaus bauen, vielleicht eine Räucherei, später eine Marinadenfabrik, mit einem eigenen Hubschrauber rundfliegen, die Fischschwärme ausmachen und Ihren Kuttern per Funk Anweisungen geben. Sie könnten die Lachsrechte erwerben, ein Fischrestaurant eröffnen, den Hummer ohne Zwischenhändler direkt nach Paris exportieren - und dann...", wieder verschlägt die Begeisterung dem Fremden die Sprache.

Kopfschüttelnd, im tiefsten Herzen betrübt, seiner Urlaubsfreude schon fast verlustig, blickt er auf die friedlich hereinrollende Flut, in der die ungefangenen Fische munter springen. "Und dann", sagt er, aber wieder verschlägt ihm die Erregung die Sprache.
Der Fischer klopft ihm auf den Rücken, wie einem Kind, das sich verschluckt hat.
"Was dann?" fragt er leise.

"Dann", sagt der Fremde mit stiller Begeisterung, "dann könnten Sie beruhigt hier im Hafen sitzen, in der Sonne dösen - und auf das herrliche Meer blicken."
"Aber das tu' ich ja schon jetzt", sagt der Fischer, "ich sitze beruhigt am Hafen und döse, nur Ihr Klicken hat mich dabei gestört."

Tatsächlich zog der solcherlei belehrte Tourist nachdenklich von dannen, denn früher hatte er auch einmal geglaubt, er arbeite, um eines Tages einmal nicht mehr arbeiten zu müssen, und es blieb keine Spur von Mitleid mit dem ärmlich gekleideten Fischer in ihm zurück, nur ein wenig Neid.

Heinrich Böll, 1963.

Sverre Kolberg
Innlegg:
Kommentarer: 335

Jasså....

Kommentar #2

Jeg skulle ha jobb en gang og inne på skauen så var det et hus og der satt det en mann i et firma og trengte en selger.

Det gjaldt en maskin som var 10 meter lang, og i enden var det en trakt hvor man fylte på sild. En meter bortenfor var det en kran og der kom sildolja ned på ei tønne. Og så 10 meter bortenfor kom sildemelet ut i sekk. Denne maskinen kunne stå i rommet på en større båt og det var dansk fabrikat. Hvorfor man solgte den inne på skauen i Norge det vet jeg ikke, men det kan være fordi danskene holder oss for å være tilstrekkelig dumme. Noe vi sikkert også er.

Men maskinen var antagelig blitt forbudt i Danmark og EU, derfor måtte den selges her i dette pøbelland.

Så sto det i brosjyren at "som man sikker vet så er sildolje også et ypperlig motordrivstoff, så alt efter prisene på crude og på sildolje kan man bruke sildoljen til motordrivstoff eller ikke."

(Her må altså det "markedsøkonomiske" bestemme.)

Men saken var den at på det vis så kan Mennesket stå oppe på brua med lua på snei og med knokkelhånd på ratt og synge: "Du gamle norsdjøøøø....!"og la silda utrydde seg selv og rake seg selv opp av havet med sitt eget fett. Og dernest kan mennesket dra inn til Hirtshals og levere sildemelet, og for pengene ta inn på ei kneipe og bestille seg egs and bacon; det mates nemlig med sildemel. Og dertil ein Bier und ein Schnapps inntil mennesket dør av hjerteinfarkt.

For silda er god, den. Av sild blir man snild. Man varmer den langsomt, urenset, i en teflonpanne med olivenolje eller rapsolje og konsumerer med gaffel. Og resten av fettet tar man opp med grovbrød.

Svin i maskin er ikke så bra. Egentlig skal de være på skogen og egentlig så vil de ha trøfler. De skal iallefall ha finere kulinarisk koldtbord efter fritt valg. Og de trives også best ved å ligge nybadet i den fineste sofaen med rosa silkesløyfe.

Men hva med laks i binge, har noen tenkt på det? Laks i maskin, det forekommer jo det og.

Del dette innlegget: