Forfatteren Marcel Proust hadde sin Madeleinekake. Jeg har jordbær.
Ingen annen sanseopplevelse kan sette meg i direkte forbindelse med den tapte tid som smaken av jordbær. I samme øyeblikk som luktsignalene treffer hjernebarken er det som å bli sendt på ut en tidsreise. Tilbake til en varm sommerdag en gang på 70-tallet, med familien samlet rundt middagsbordet på sørlandshytta og sesongens første jordbær i hus. Helst av typen Korona, den søteste av dem alle.
Vi hadde alle våre metoder, min var å knuse og blande bærene med fløte og sukker til en rosarød saus. Toppet med noen hele bær, mest for syns skyld. Kunsten var å få til den perfekte blandingen, den som både var uendelig søt og utsøkt syrlig på en gang. En følelse av vellyst som ikke kan sammenlignes med noe annet, verken før eller siden. Og selvsagt gjaldt det å få opplevelsen til å vare, og aller helst lenger enn storebror eller storesøster. En øvelse som krever umenneskelig mye selvdisiplin for en gutt med dårlig impulskontroll. Men det gikk overraskende lett. I hvert fall smakte de siste munnfullene aller best.
En kurv med sesongens første jordbær er ikke billig, men koster likevel mindre enn en kinobillett. Og opplevelsen sitter sterkere i. Derfor spiser jeg stadig mer jordbær, i likhet med nordmenn flest. Faktisk mest i hele verden. Fire kilo i gjennomsnitt, for å være ganske nøyaktig. Likevel går det lenger mellom hver gang jeg er tilbake til min barndoms jordbærsted.
Så hvor ble det av den fortapte tid? Er det jeg som er på bærtur, eller er det jordbærene det er noe i veien med?
Hvis vi graver litt under overflata er det i hvert fall ikke vanskelig å se at det har skjedd mye på jordbæråkeren de siste årene. Ikke alt er til det bedre. For det første er det været. Det er de lange somrene med varme dager og kjølige netter som har gitt det norske jordbæret den unike smaken. Men jordbær er en skjør skapning og trives ikke med de regntunge somrene vi har opplevd de siste årene. Bruk av drivhus og tunneler til tak hjelper lite. Bærene blir sure og smaker bare vann, hvis de ikke råtner på stilk først.
Dernest er det konkurransen fra utlandet, Belgia ikke minst. For mens norske jordbær dyrket i friland fortsatt smaker best, haler de utenlandske bærene innpå. De sier at jordbærsesongen er rett rundt hjørnet. Men sannheten er at den varer hele året.
Resten av forklaringen er det de norske jordbærbøndene som sitter på. Mange har måttet legge ned som følge av den økte eksporten. Og de som blir igjen går over til andre sorter enn de norske klassikerne. Det betyr ut med Korona og Senga Sengana, og inn med storvokste nykommere som Honeoye, Elsanta og Sonata. Jordbær som er krysset med hverandre og foredlet til perfeksjon, og som ser like innbydende og friske ut selv etter flere dager i et kjøleskap. Og som skårer vel så bra i smakstester, i hvert fall på papiret.
Og der forsvant barndommen, i en sky av EU-godkjente sprøytemidler og smaken av rask profitt. Når jeg tenker etter, så var det jo en god del meldugg og halvråtne bær i kurven med Korona også, som ikke hadde overlevd turen fram til hytta. Men det er fort glemt.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.