«Nu går vi och äter och myser till lite». Nei, ikke en replikk fra «Selskapsreisen», men en scene fra virkeligheten. En virkelighet du ikke vil vite for mye om.
HELLAS (Dagsavisen): Den ferme svenske dama på rundt 50 sto med hoftefeste og forklarte at ja, nå var de på vei for å spise middag. Dette skjedde rett under meg nettopp, her jeg sitter og skriver i Grekenland. Pappapermisten har siden sist beveget seg sørover på kontinentet igjen. En havarert familietur til samme koalisjon av stater tidligere i vår har ikke skremt denne pappaen. Med dødsforakt har han kastet seg ut i chartersirkuset. Det var klart for eksamen.
Det er bare å innrømme, jeg gruet meg litt, og ja, det var dager der før take off at jeg angret på hele pakka. Pakketur aleine med en guttunge på ett? Jojo, tenkte jeg, men det var før vekterne hadde bestemt seg for å være vanskelige. Natta før vi skulle av gårde vurderte jeg seriøst å droppe hele greia. Noen tusenlapper ut av vinduet, men jeg sparer jo også noen på ikke å dra, ikke sant? Tanken på å stå på Gardermoen i kø i mange timer med 13 kilo strittende materie på armen klokka 06.00, to timer etter anbefalingen fra Ving, men likevel tre timer før flyet skulle gå, var ikke tiltalende. Motvilja fikk solid støtte fra millioner av vibrerende nerveceller som advarte mot mange timers flytur med klumpen på fanget og fra dem som fryktet solbrent hvit babyhud, magesjau i kombinasjon med bleier, søvnløse, svette netter og uendelige dager aleine med en samling celler hvis kommunikasjonsevner er lik null. Det var fristende å bli liggende hjemme. Heldigvis trosset jeg de mektige vekterne. For jeg er aldri før blitt kalt en helt.
Så nå sitter jeg her på et sted jeg aldri har hørt om. På et sted grekerne aldri har hørt om. Dette er Hellas‘ svar på Skarnes. Her er intet av interesse. Bare det reisekatalogene omtaler som genuint gresk. Like genuint som Skarnes er det virkelige Norge. Hverdags-Norge. Med hverdagsmennesker. Men man drar jo ikke ei uke til Skarnes av den grunn. Hvis dette er typisk gresk, så har grekerne enda større problemer enn jeg trodde. Skrev jeg virkelig at stedet ikke har noe? Det har jo alt! Alt man trenger. Øl, gresk salat, grillspyd, sand og sol. Men jeg var ikke forberedt på å være en sommerfugl i sommerland, et eksotisk innslag i den lokale herrefaunaen. Hjemme er vi jo så mange pappatrillere nå at vi ikke lenger har nyhetsverdi. Men her føler jeg meg fargerik, til tross for at fargen per nå bare er to i tallet, hvit og rød. For Christos, som driver hotellet her, skjønner ikke helt at jeg er her aleine med et barn. Flere ganger har han spontant uttrykt sin forundring over konseptet. Christos bor i USA når sola ikke skinner her og bruker mye av dagen på å følge valutakursene. Går euroen ned, går hans dollarlønn opp. En greker i USA er ikke akkurat progressiv dynamitt. You know what, ropte han til meg. You are a hero! I could never have done that. Ehhh, svarte jeg, det er jo det samma om jeg er her eller hjemme? Jeg ble litt brydd.
Dagen etter var vi i gang igjen. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde vært hjemme med guttungen siden jul og at kona, jeg var redd samboer ville blitt for mye, tok den andre halvdelen av året. Og at myndighetene, staten, betalte. The government pay?!?! Han ropte. You have to?! Etter noen teknikaliteter om ordninga utbrøt han: What a government!!! Brydd igjen. Ikke så komfortabel med å være ambassadør i framskutt post for Overfloden. For det nordiske sosialdemokratiets prektige suksess.
Men virkelig brydd over å være norsk blir jeg ikke før jeg tar en prat med restaurantgutten. Det gjør jeg forsåvidt hver dag. Jeg har ikke så mange andre å snakke i fulle setninger til. Han er der seint og tidlig. Løper sikkert en maraton hver dag. Molla heter han, han er 25 år og selvsagt ikke greker. Halve landet er arbeidsledig, men likevel hentes billig arbeidskraft fra Bangladesh. Where is mum?! Han er også forvirra. Difficult, har han sagt flere ganger og glist når han har sett meg holde på med barnestol, drikkekopp og mating. Mitt difficult når ikke hans til ankelen. Hva de betaler ham for 17-18 timers dager med en times pause fra 17-18, har jeg ikke mage til å spørre om. Hva som venter ham hjemme i Dhaka har jeg ikke fantasi til å forestille meg.
Billige charterturer har sin pris. Selv for norske helter.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.