Dagens offentlighet er rar.
Når gitarist Stian Westerhus spiller på Moldejazz, er det hundrevis i publikum og ballonger i taket. Når samme Stian Westerhus åpner den nye festivalen «Only connect» i en sidegate på Grønland, spiller han for et tjuetall sjeler, enda konserten er snakket om i flere runder på radio like før. Det er samme mann og samme lyd, og Westerhus sin utsøkte lydverden er i mine ører enda mer fascinerende helt tett på. Så vi kjenner oss heldige, mens en forbipasserende som åpenbart gjerne vil ligne Elvis, trekker en spraglete trillebag langsomt etter seg utenfor vinduet.
Det å sitte på konsert i Ny Musikks lokaler på Grønland er nemlig også en levende performance. Døren er åpen og vinduene store, og de utroligste scenarier oppstår når lyden av musikerne flyter ut i Grønlands gater. To hiphopere bølger forbi i fargesterke hoods. Politiet passerer i sakte fart. En fyr med påfallende mye yttertøy kommer løpende, fort, og ser nervøst inn på oss, før politiet kjører forbi igjen.
Westerhus spilte over lyden av installasjonen Slowplayer, som er en samtalepartner for flere musikere på festivalen. Slowplayer er en platespiller som Jem Finer fra The Pogues har bygd om så den snurrer veldig sakte, med tre omdreininger i minuttet (en vanlig LP har 33). Styrken i Slowplayer er først og fremst konseptet. Selve lyden nærmer seg forsterkergrå undervannsmusikk nesten uansett hva man setter på. Noen ganger tilslørte det mer enn det tilførte. Men da cellisten Okkyung Lee dagen etter tok en Ornette Coleman-låt ved hornene, fikk Slowplayer motstand og ble integrert i en musikk som fortalte noe og ikke bare fløt oppå platespillerens sirkelbevegelser. Bak henne på gata tok to Miami Vice-aktige typer av solbrillene sine for å høre bedre, og inne var publikum også større.
Only connect vil handle om lyd og tid. Det kan sies om mye musikk, og hvis man vil forsøke å sette ord på hvorfor det løftet seg da Okkyung Lee satte seg foran forsterkertårnet, kan både tema og undertittelen «A Tonal View Of Times Tomorrow» virke som generelle, noen vil si vage, veivisere.
Men selve festivaltittelen handler om sammenhenger. Festivalsjef Anne Hilde Neset, som har vært med å bygge opp det anerkjente musikkmagasinet The Wire i en britisk musikkliv der offentlig støtte nesten er et fremmedord, uttalte tidligere denne uken at hun er opptatt av lyd i mange sammenhenger, ikke bare i konsertformen. Her ligger det spennende stoff. Musikk virker sterkt når man møter den ansikt til ansikt, og det å sende ut små romskip med uventet musikk i Oslos mest krysskulturelle smeltedigel, slik Ny Musikk har gjort i flere år, er viktig. Programmet legger hovedvekten på improvisert musikk, men med samarbeidet med ensemblet Cikada og konsertserien Apropos ser Only connect også ut til å ville ta vare på Ny Musikk som et rom der partiturmusikk og andre eksperimentelle musikkformer kan møtes og kollidere med hverandre.
En britisk dokumentar om Robert Scotts fatale kappløp med Amundsen til Sydpolen i 1924 fikk torsdag kveld en forbilledlig nennsom lydlegging av Simon F. Turner, som lot filmens tid stå i sentrum. Only connect fortsetter i dag og søndag, blant annet med avantpopdronningen Julia Holters første norgesbesøk, og en eksklusiv sjanse til å høre harpist Rhodri Davies og dronekonge Charlemagne Palestine i den lange etterklangen i Emanuel Vigelands mausoleum.
Publisert i Dagsavisen lørdag 9. juni.