Justin Bieber-besøket i Oslo denne uka var et utslag av en plate-gigants kyniske markedsføring. Det kunne gått mye verre.

Det gikk bra, tross alle tårene, panikkanfallene, blåmerkene og de 88 som angivelig måtte behandles av helsepersonell. For ikke å snakke om de mange tusen knuste hjertene som Justin Bieber måtte forlate i et popkulturelt kaos Oslo aldri har sett maken til. Det som i første omgang ble ledd av som en kuriøs dille, framstår i etterkant som mer av et mirakel enn et godt håndtert arrangement i en by som ikke er skodd for hormonelle jordskjelv blant samfunnets mest ukontrollerbare - tenåringsjentene.

Nå kommer etterspillet. Ordføreren som måtte gjemme seg bak et tre for å unnslippe hordene av løpende jenter, krever sammen med byrådslederen full oppvask. Foreldre som slapp med skrekken hever pekefingeren og operasjefen brysker seg med kontraktsbrudd.

Bortsett fra at det innleide sikkerhetsselskapet ProSec toer muskelknutene og skamløst legger skylda på jentenes foreldre, er det arrangøren Universal Music som får all kjeft. Og de får regninga som kommer når kommunen har fakturert for bruken av sine ulike beredskapstropper.

Det er fortjent. Universal Music er verdens største musikkselskap med blant andre Rihanna, U2, Bon Jovi, Guns N’ Roses, a-ha, The Killers, New Kids On The Blocks og Mariah Carey i stallen. Alle disse har vært der Justin Bieber er i dag, og derfor burde Universal visst bedre.

Multinasjonale Universal Music og selskapets norske stab er godt kjent med popmusikkens potensielle kraft. Den er selve grunnlaget for selskapet, som først var et underselskap av det berømte filmstudioet, for så bli fusjonert med PolyGram og foredlet av spritgiganten Seagrams. Så tok franske Vivendi over og bygde det ytterligere ut gjennom oppkjøp av plateselskap som BMG og deler av EMI.

Universal er ikke en liten lokal konsertarrangør som med Bieber-opplegget prøvde et par altfor store sko, det er snakk om en av verdens mest velsmurte organisasjoner innenfor underholdningsindustrien. Dagen derpå Bieber-kalaset satt Universals norske direktør Petter Singsaas igjen med blandede følelser. En av dem var stolthet, før han kom med en uforbeholden unnskylding.

Dette handler ikke om moralske pekefingre fra en indignert voksengenerasjon eller politisk korrekte bedreviteres alltid like patetiske latterliggjøring av viril ungdom på stjernejakt. Har man sett hvor galt det kan gå når store folkemengder kommer i ukontrollert bevegelse, og forandrer et lykkelig konsert- eller festivalarrangement til et tragisk åsted, glemmer man det aldri. Da vet man også at dette rent kommersielle lanseringsstuntet - for det var det Bieber-besøket var - ikke under noen omstendigheter burde blitt arrangert på et så utsatt og usikret sted som operataket.

Samtidig skal man tenke på følgende: Tenåringshysteriet knyttet til popmusikkens fremste idoler er definitivt ikke noe nytt. Foreldre av i dag vet at det er denne typen opplevelser som musikkglede bygger på. Foreldrene har gjerne vært der selv, og mange slutter aldri å være fan, selv om lidenskapen etter hvert tar andre former. I dag sitter foreldregenerasjonen i digitale billettkøer når en Bruce Springsteen eller et Metallica annonserer nye konserter.

De første tenåringene oppsto med Elvis, fortsatte med The Beatles og ble opp mot vår tid masseindustri med boybandene, Disney-broilere som Britney Spears og Miley Cyrus og managerskapte band som Spice Girls. Hylende jenter har alltid utgjort spydspissen i popkulturen. The Beatles ga til og med opp turnélivet etter bare tre år fordi de uansett ikke kunne høre hva de selv spilte på grunn av dem. Tenåringenes uforbeholdne og massesuggererte forelskelse er konstant, men i dag har mobiltelefonen gjort det enklere og mer intenst.

Det utnytter artistene og apparatet bak dem. Når Justin Bieber twitrer hver en bevegelse til sine millioner av fans, gir det helt nye aspekter til fantilværelsen. Før måtte man nøye seg med avstandsdyrking via ukeblader og platene som ble spilt i stykker. I dag «snakker» en Justin Bieber direkte til deg. Daglig.

Bieber-fans fra hele Norge kan derfor se tilbake på et døgn i Oslo de aldri vil glemme, en mønstring i fellesskap og opplevelse de kommer til å fortelle både barn og barnebarn om. Bare spør dem som i sin tid så Louis Armstrong på Colosseum Kino, The Rolling Stones på Sjølyst eller Michael Jackson på Valle Hovin. Når det popkulturelle lynet slår ned, etterlater det varige merker.

Og på grunn av den digitaliserte kommunikasjonen er Justin Bieber mye større i sin målgruppe enn noen artister før - det være seg Stones eller New Kids On The Block - har vært for sine generasjoner. Når Bieber ankommer et Norge der alle har mobiltelefon og en facebookkonto, samt Europas dårligste køkultur, kan det gi seg stygge utslag. Særlig når arrangøren ikke skjønner alvoret i moroa.

I ettertid er det lett å se at saksbehandlere hos politi, kommune og sikkerhetsselskap ikke kunne lukte kaoset på forhånd. De måtte i så fall hatt tenåringer i huset selv, og spisskompetanse på hvordan sosiale medier i kombinasjon med hoppende små hjerter kan føre til masseoppbud og hysteri. Ansvaret ligger selvsagt heller ikke på jentene selv, eller deres foreldre. Skulle så Universal Music skjønt dette på forhånd? Ja, og antagelig gjorde de det også. Å skape lett hysteri er selve essensen i den godt utprøvde PR-modellen som Universal praktiserte, tuftet på etterspørsel og eksklusivitet.

Dette er markedsføringens kyniske bakside, godt hjulpet av en velsmurt twitterkonto. Unge fans lokkes med en eksklusiv gratiskonsert, der «førstemann til mølla»-prinsippet gjelder. Men de får ikke vite hvor og når. 4.000 billetter til utdeling blant det opp mot tidoblede antallet ustyrlige tenåringer er ren rulett. At titusener løper feberhete rundt i Oslo sentrum på jakt etter både artisten og gullbillettene lammer ikke bare hele byen, men utgjør stor risiko for lykkejegerne selv.

Universal Music vil nok møte strengere krav i framtida når artister skal lanseres i det offentlige rom. Men de tar det neppe tungt. De kan uansett le hele veien til banken etter en plate- og turnélansering som vil gå inn i pophistoriebøkene, og som vil få en oppfølger når Justin Bieber kommer tilbake for en ordinær konsert.

Den burde for skams skyld bli gratis, holdt på et sikkert sted som har kapasitet til å la alle som vil komme inn, uten å risikere å knuse annet enn hjertet.

Publisert i Dagsavisen lørdag 2. juni.