Sist lørdag sto jeg på en venns balkong i kveldsmørket. Fra der jeg sto, kunne jeg se lysene fra alle de små rekkehusstuene i en av Göteborgs forsteder.
Det flimret livlig i TV-apparater. Der inne feiret de at Sverige nettopp hadde vunnet Eurovision Song Contest. Her ute i mørket sto jeg, og hadde nettopp sett landet mitt komme på sisteplass. Jeg var alene. Jeg var norsk. Og jeg var i Sverige. Og for første gang i mitt liv kjente jeg noe som minnet mistenkelig om svenskehat i hjertet.
Sverige og jeg går ellers way back. Jeg var bare to år første gang jeg fikk være med på ferie til Bottenviken i Nord-Sverige, det store sommerparadiset for oss som bodde i nord. Herlige Luleå, Piteå og Skellefteå, steder der sola skinte, badevannet var varmt, og de hadde verdens beste Igloo-is med to pinner. Jeg falt pladask for Sverige fra første stund. Senere var det Pippi og Emil og «Saltkråkan» på Barne-TV, og hjemme hadde jeg min egen Tjorven-dukke. Jeg forteller dette fordi jeg gjerne vil få fram at min kjærlighet til vårt nærmeste naboland fra barndommen av var ren, varm og enkel, kjemisk fri for smålighet, sjalusi og misunnelse.
Siden har jeg dyrket kjærligheten til Sverige på mange felt. Jeg har alltid likt svensk krim mye bedre enn norsk, alltid foretrukket Henning Mankell og Liza Marklund framfor Jo Nesbø og Unni Lindell. Jeg liker svensk Løfbergs Lila-kaffe mye bedre enn den norske fra Friele, og jeg vil heller spise svenske kanelbullar enn norske hveteboller med rosiner i. Da jeg fulgte litteraturforelesninger i nordisk på Blindern ble jeg mer fascinert av August Strindberg og Karin Boye enn av Henrik Ibsen og Sigrid Undset, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg bare var det.
Jeg er til og med så gal at jeg syns det er morsomt å kjøre 80 mil på E4-an opp til Luleå, enda mye av strekket strengt tatt bare er en lang, kjedelig motorvei der du nesten ikke ser annet enn veikroer og trafikkskilt. Men jeg sitter i passasjersetet og leser i guideboken min, «Turen går til Stockholm og Nord-Sverige», og er antakelig ett av veldig få mennesker i verden som kan se poesien i fabrikkpipene utenfor Sundsvall.
Jeg har dessuten for lengst tilgitt svenskekongen for at han prøvde å lage bråk i 1905 da vi ville ut av Unionen, og jeg bærer ikke nag til svenskene fordi de ble tidligere industrialisert enn oss. Jeg syns også det er helt greit at de er gode til å lage biler. Jeg har heller aldri vært av dem som foran store sportshappeninger har sagt: «Det er det samme for meg hvordan det går, bare vi slår svenskene». Jeg har tvert imot lidd med dem når de har gjort det dårlig i OL og fotball-VM, og når Petter Northug har hånet Marcus Hellner på skiarenaen, har jeg alltid holdt med Hellner. Jeg syns han virker mye mer sympatisk enn vår egen Northug, som ofte er full av skadefryd når det går dårlig for motstanderne (og da særlig svenskene), og generelt er en skikkelig dårlig taper.
Men så er det Eurovision Song Contest, da, som svenskene åpenbart elsker til døde og bringer fram det verste i dem. Hver vår blir mange svenske MGP-kommentatorer og tabloidaviser forvandlet til en gjeng med skadefro northuger, og i år syns jeg de var verre enn vanlig. Greit nok at de ikke likte den norske låten, men trengte de å drive den rene mobbekampanjen mot den norske artisten? Ikke kunne Tooji synge og ikke kunne han danse, hevdet de. Barnslig nok ergret jeg meg mest over det maset om at Norge og Tooji skulle ha et såkalt «Eric Saade-kompleks». De fleste i Norge vet ikke engang hvem Eric Saade er. Hvorfor i all verden skulle Norge prøve å «kopiere» en fyr vi knapt nok vet hvem er, for liksom å øke vinnersjansene våre, bare tre år etter at vi tross alt vant temmelig overlegent med Alexander Rybak? Det er omtrent like barnslig som om vi skulle «beskyldt» Loreen for å ligne på vår egen Maria Mena. (Noe hun faktisk gjør). Men so what?
Dagen etter at jeg sto der på balkongen, leste jeg de svenske tabloidene. Tonen mot Norge var både nedlatende og ekkel. Haha, der hadde Tooji «hånet» Loreen og sagt han skulle vinne over henne, men han fikk jammen «äta upp sina ord»! Og jeg, som faktisk hadde stemt på Loreen, og dermed bidro til at Norge ga Sverige 12 poeng, mistet liksom litt av gleden over at hun vant. «Hvorfor sparke en som allerede ligger nede?» tenkte jeg dystert. Og hvorfor ble det plutselig så stille om at samme svenske låtskriver sto bak både Norges og Sveriges bidrag?
Jeg vet det. Sverige består ikke bare av arrogante MGP-kommentatorer, og nå har jeg blitt like kranglete som dem. Slik vil jeg ikke være. Til sommeren skal jeg lappe sammen min barndoms kjærlighet til Sverige. Jeg kan jo pakke noen kanelbullar, sette meg i bilen og kjøre E4-an opp til Luleå for å kjøpe Igloo-is. Med «Euphoria» på full styrke.
Publisert i Dagsavisen lørdag 2. juni.