Bønder i byen II

Som vi omtalte forrige uke, var det finansfiffen med hotellkonge Petter Stordalen i spissen som sto for vorspielet, med låvefest på Oslos vestkant for å hedre den staute norske bonde. Men mandag var turen kommet til det ekte bondeopprøret. Og der var det langt mellom lipgloss og høye hæler.

Med hjemmesnekra plakater og medbrakte traktorer marsjerte de i samlet flokk opp Karl Johan, over 2.000 i tallet. De var på bytur, men så akkurat ut som om de hadde satt fra seg spaden og forlatt gården i det de sto og gikk i. Det vil si joggesko, olabukser og T-skjorter merket med BONDE, hvis noen fremdeles skulle være i tvil.

Med kampsanger og traktorer toget de forbi Stortinget og videre til Statsministerens kontor, symboler på den sentraliserte statsmakten som holder Distrikts-Norge i et jerngrep. Legemliggjort ved Senterpartiets landbruksminister Lars Peder Brekk, som bøndene nå har fått så langt opp i halsen at de nekter plent å komme tilbake til forhandlingsbordet.

«Nå har Jens lagt det store egget», sto det på plakatene, med statsministeren avbildet med en verpende høne tredd ned over hodet. Litt oppdemmet sinne og frustrasjon gir åpenbart næring til bondevettet. I hvert fall manglet det ikke på velrettede sleivspark og beske slagord i det som framsto som en blanding av russehumor og gravalvorlige 1. mai-paroler. Vi som bor i Oslo og knapt vet opp ned på en høygaffel, fikk vel som fortjent, der vi sto på fortauet og måpte over denne brokete gjengen som hadde inntatt byens paradegate.

«Produser maten din sjæl»

«Men mat ska‘ rem ha!»

Men også noen med klar adresse til Jens og alle andre i maktapparatet med eller uten hønsehjerne:

«Hel stilling, halv lønn».

«Folk i arbeid, jord i hevd».

Og noen av det mer gåtefulle slaget, et stykke hverdagspoesi fra livet på gården:

«Bonde ved bordet, mat på jordet».

Målt etter livvidde og pondus kunne det saktens se ut som om den norske bonden tilbringer mye tid ved middagsbordet, i hvert fall da melkebøndene fra de vidstrakte innlandskommunene toget forbi. Men etter kubjellenes skingrende inntogsmarsj kunne vi høre klimpringen fra sauebjellene, da småbruksfolket fra dalstrøka innafor dukket opp. Og straks ble bildet et ganske annet: Av det store flertallet av norske bønder som løper like mye etter klokka som i fjellet etter bortkomne beitedyr, alt for å få endene til å møtes.

Det ble en nyttig påminnelse om det som er kjernebudskapet i bøndenes opprør og som vi i byen stadig ser ut til å overse i vår jakt på billig mat. At det er bøndene som sørger for at maten kommer på bordet hver dag og at det for mange av dem nå koster mer enn det smaker. At bondeopprøret også er et opprør for en mer rettferdig fordeling av overskuddet i norsk matproduksjon kom tydelig fram dagen etter, da LO organiserte punktdemonstrasjon utenfor Stortinget mot de store matvarekjedenes dominans. Her sto demonstrantene fra Bondelaget igjen oppmarsjert, denne gangen sammen med industriarbeidere fra Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund.

By og land, hand i hand, som det het så fint da Arbeiderpartiet skulle forene bønder og arbeidere i de harde 30-åra.

Et tegn på at noe større er i emning. Men denne gangen med Ap som tilskuer.

jonas.braekke@dagsavisen.no

«Vi som bor i Oslo og knapt vet opp ned på en høygaffel, fikk vel som fortjent.»