Nei, det er ikke sinte bønder som aksjonerer mot statens tilbud under årets jordbruksforhandlinger.

Det er derimot den norske maktelitens tilsvar på bøndenes aksjoner etter bruddet i årets landbruksforhandlinger med staten. Her representert ved hotellkonge Petter Stordalen og eiendomsinvestor Christian Ringnes med følge, kledd til fest i Felleskjøpets grønne kjeledresser. Anledningen var Stordalens årlige invitasjon til årets maskeradeball, som i år var lagt til en låve på Oslos vestkant med den norske bonde som tema.

Timingen kunne ikke vært bedre, for dagene i forveien hadde bøndene inntatt hovedstaden og blokkert Bjølsen Valsemølle med sine traktorer. Over hele landet gikk bønder til aksjon og tømte butikkene for brød. I Sandnes ble rådhustrappa nedlesset med stinkende høyballer. I Bergen ble melka tømt ut i gatene. I Uskedalen fikk ordføreren levert ei ku på døra. Budskapet var tindrende klart, at uten et levedyktig norsk landbruk og bønder som klarer å leve av inntekten sin får vi dyrke vårt eget korn og bake brødet vårt selv.

Og ironien tilbake fra Stordalen & CO var heller ikke til å misforstå. «Frem med makta» sto det på den ene plakaten. «Makta ligger i brødet», sto det på den andre. Også de frammøtte journalistene fikk sine gullkorn. «Det er viktig å ha redskapen i orden», sa investor Ringnes, som hadde ankommet låvefesten i traktor.

Et sjeldent godt bilde på den store avstanden mellom by og land, i hvert fall i visse kretser av byen. Og et svakt ekko av historien om den franske dronningen Marie Antoinette, som foreslo kaker til folket da det sto på som verst.

Når det gjelder bøndenes pengekrav er det ikke så lett å vite hvem som er på jordet og hvem som har begge føttene på jorda. Statens tilbud under årets forhandlinger var på 135 tettskrevne sider. Norsk landbrukspolitikk generelt og landbruksforhandlingene spesielt er en ytterst innfløkt materie, med et villnis av subsidieordninger og markedsregulerende tiltak som det har tatt årtier å få på plass. Og som det bare er de færreste forunt å forstå til fulle. De som hevder det motsatte er enten selverklærte genier eller politiske fundamentalister. Og dem er det dessverre mange av i de opphetede diskusjonene om bondens levekår som foregår i nettdebatter eller rundt middagsbordet. Eller i en låve på vestkanten, for den sakens skyld.

For vi kjenner alle hvor skoen trykker og vi er alle av bondeslekt, når det kommer til stykket. Og historiene er like mangefasetterte og uensartet som det langstrakte landet vi lever i. Bøndene har det for godt, sier den ene, og viser til kornbøndene på Jæren som bor i storslåtte praktvillaer, kjører rundt i de feteste bilene og tar med hele familien på sydenferie to ganger i året. Minst. Mens andre igjen kan fortelle om sauebonden i Hardanger som tilbringer dagen i fjøset med møkk opp til knærne og kvelden bak rattet på en taxi for å få til salt i maten.

Mellom disse ytterpunktene må det være mulig å vise et minimum av respekt for frustrasjonen som mange norske bønder opplever når mektige dagligvarekjeder og prisbevisste forbrukere i økende grad skummer fløten av landets matproduksjon. Mens de som dyrker jorda blir sittende igjen med smuler fra de rikes bord.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.