I sommer skal jeg på cruise i Middelhavet. Jeg skjønner altså ikke hva jeg har tenkt på.
Ingen vet jo bedre enn meg at det hviler en mystisk forbannelse over familien min. Vi er nemlig alltid en av disse surrehuene som står igjen på kaia når båten går.
Hvor lenge har denne forbannelsen hvilt over familien min? Antakelig så lenge det har vært båter på havet og mennesker som har prøvd å rekke dem. Men de dystre eksemplene jeg kjenner til, er alle fra forrige århundre, og ettersom familien min er nordfra, er det naturlig nok Hurtigruta vi ha hatt mest trøbbel med. Altså, vi greier fint den delen som går ut på å kjøpe billett og rekke båten når den går fra kai. De første timene om bord er også helt uproblematiske. Vi står på dekk og betrakter havets uutgrunnelige dønninger, vi skimter kanskje Lyngsalpene i det fjerne, vi kjøper en kaffe i kafeteriaen, vi tar fram en bok og vi leser den i fred og ro. Og vi prøver å overse den beduggede, godt voksne karen fra Havøysund som noe optimistisk sier: «Frøken, vi skal ikke ta en tur på lugaren?»
Det kritiske punktet for oss er alltid når båten legger til kai i havner underveis til målet. Da skal vi bare «en liten tur på land». En bitte liten tur, bare. Vi skal kanskje bare «en liten tur på land» i Bodø for å kjøpe en pakke bleier til 1-åringen (min grandtante på 50-tallet). Eller vi skal bare «en liten tur på land» i Øksfjord for å kjøpe en yatzyblokk (meg på 90-tallet). Jeg ser det ennå for meg: Venninna mi og jeg var på vei sørover til Tromsø, og underveis gikk vi altså «en liten tur på land» i Øksfjord. Vi småløp opp en liten bakke til en kiosk vi hadde sett fra dekk, vi gikk inn, fant en yatzyblokk, betalte, og spaserte ned bakken igjen for å gå om bord i Hurtigruta. Hvor lang tid kan det ha tatt? Bare noen få minutter, spør du meg. Ikke særlig lenge. Men da vi nærmet oss kaia, ble vi møtt av et grufullt syn: Det store skipet var majestisk i ferd med å stevne ut mot storhavet! Uten oss!
«Vent!» ropte vi, og hoppet opp og ned på kaia mens vi veivet med armene. For første gang i mitt liv forsto jeg den rå fortvilelsen som ligger i uttrykket: «Å bli akterutseilt». Herregud, hva skulle vi gjøre? Vi kjente jo ingen i Øksfjord! Og hva med bagasjen vår, som fortsatt var om bord i Hurtigruta? Og vennen vår, som vi reiste sammen med? Han satt fortsatt inne i salongen, og han hørte på sin side plutselig noen opphissede stemmer ute fra dekk. «Det er visst to jenter som er blitt igjen på land!» ropte en. Instinktivt forsto han øyeblikkelig at det var oss. Han sank sammen i avmakt. Noe så pinlig!
Utrolig nok snudde Hurtigruta for å hente oss. Dette er ikke en vanlig happening i vår nedslående familiehistorie. Stort sett pleier folk komme løpende ned til kaia, den store båten stevner ut mot havet, og de blir stående igjen, akterutseilt. (Det nærmeste vi kommer er da min farmor bare skulle en liten tur på land i Vardø, og måtte fossro i en lånt robåt for å nå igjen Hurtigruta som irritert ventet ute på vågen). Likevel må jeg jo si at synet av det store skipet som majestetisk vendte om ute i havnebassenget, bare for å komme tilbake og hente oss, var minst like gruoppvekkende som å se den gå. De hadde ikke tid til å legge ut landgangen, så vi måtte klatre opp i båten i en slags liten stige. Der sto en morsk og oppgitt mann i «hurtigruteuniform» og tok oss imot. Ingen av oss sa et ord, og vi nevnte i alle fall ikke det fatale ordet «yatzyblokk». For hva var det å si? Skammen brant i kinnene.
Men den verste historien er likevel den om mine besteforeldre seint på 40-tallet. De var unge, glade og nygifte, og nå var de på bryllupsreise med Hurtigruta på vei oppover kysten til Finnmark. Underveis stoppet de i Bodø, og det var da min morfar ytret disse skjebnesvangre ord til min mormor: «Jeg skal bare en liten tur på land for å kjøpe wienerbrød». Da han kom ned til kaia igjen, var båten gått, med bruden og det hele om bord. Hun måtte rett og slett bare fortsette bryllupsreisen alene oppover kysten. Etter noen timer mottok bruden imidlertid et telegram. Det var fra brudgommen i Bodø. Der sto det tre ord: «Har kjøpt wienerbrød».
Med slike gener er det jo ikke så merkelig at jeg ser med skepsis på storfamiliecruiset til sommeren. En ting er å strande i tross alt hjemlige Bodø. Men sett at vi mister folk i Napoli, Aten eller Venezia? Eller på Mykonos? Bare fordi en eller annen finner ut at han skal «en liten tur på land» for å kjøpe ett eller annet idiotisk? Ja, kanskje det kommer til å skje så ofte at det blir en vane etter hvert? Jeg frykter for det øyeblikket et lite barn utbryter: «Men hvor er det blitt av mamma?» «Å, hun står igjen på kaia i Istanbul», sier en av oss avslappet. «Hun skulle bare en liten tur på land for å kjøpe seg en ny kam».