Det er mulig det bor en høyrepopulist i oss alle, men det er lurt om det forblir en hemmelighet.

I Zac O`Yeahs roman «Tandooriälgen» er handlingen lagt til framtida. Göteborg har skiftet navn til Gautampuri. Vestlig forbrukerkultur har skadet miljøet såpass at hvitingene har mistet evnen til å reprodusere seg. Sverige er blitt tvunget til å melde seg inn i den sørasiatiske unionen. Buddhisme og Gandhi-inspirert ikkevoldsfilosofi har erstattet Jesus og militarisme. Vegetarmat er inn, kjøtt er ut. Utlendinger har kjøpt opp alle bedrifter av verdi i landet, slik at etniske svensker er blitt en fattig, undertrykt minoritet i en gettobydel ved navn Masthugget. Romanen er ustyrtelig festlig, men det er nok ikke noe å le av at mange - i Sverige som i Norge og Europa for øvrig - ikke synes et slikt skrekkscenario er noe å spøke med.

I 2040 vil halvparten av Oslos befolkning være innvandrere, ifølge nye tall fra Statistisk Sentralbyrå. Det kan høres litt skummelt ut, men de fleste vil være født og oppvokst i Norge, altså nordmenn. Nettoinnvandringen forventes å synke i samme tidsrom. Blant befolkningen i Oslo i 2040 vil det befinne seg mange nye Tooji-er, Lovesikh-er, Hadia Tajik-er og Abid Raja-er. Og siden framtida har en tendens til å være uforutsigbar, er det ingen som vet om disse nye osloborgerne vil foretrekke filmer fra Hollywood eller Bollywood. Da rapporten ble offentliggjort tirsdag, valgte de fleste mediehus å slippe til Siv Jensen, som mener utviklingen er «urovekkende». Leder av Oslo Frp, Christian Tybring-Gjedde, er bekymret for at disse innvandrerne ikke vil tilpasse seg norske verdier. Dagsavisen valgte en annen vinkling på statistikknyheten og intervjuet en særdeles ressurssterk førstegenerasjons innvandrerfamilie bosatt midt i Ullevål Hageby. Bano Singh synes det var fint å komme til Oslo, fordi her møtte hun folk fra hele verden - ikke minst fra Pakistan, som India historisk har et anspent forhold til. Singh er ikke så bekymret for utviklingen som Siv.

Det er ikke rart å frykte forandring. Det er heller ikke unormalt å frykte det fremmede. Eller framtida. Og det er heller ikke uvanlig å stemme Frp fordi man frykter forandring, framtida og det fremmede. «Høyrepopulismens hemmeligheter» har SV-rådgiver Ketil Raknes kalt sin bok om de siste tiårenes framvekst av partier som Frp, Sverigedemokraterna, Dansk Folkeparti og det nederlandske Frihetspartiet. Hans utgangspunkt er at disse partiene har hatt suksess i Vest-Europa fordi de har tatt velgernes bekymringer på alvor der de etablerte partiene har vegret seg for å anerkjenne at det er problemer knyttet til innvandring, økonomisk globalisering og oppløsning av tradisjonelle verdier. Raknes mener høyrepopulismens «fremste hemmelighet er at det bor en potensiell høyrepopulist i svært mange av oss». De representerer ikke et ekstremt avvik, men «gir et mer rendyrket uttrykk for holdninger mange av oss har», skriver han i boka.

Påstandene om at de høyrepopulistiske velgerne er satt sammen av «globaliseringens tapere» og at «det er lett å være innvandringsliberal når man bosetter seg i en hvit getto med andre middelklassefamilier», er ikke nye. Men de forteller, i beste fall, bare halve sannheten. Folk som bor på østkanten i Oslo, der innvandrerne og arbeiderklassen bor, stemmer ikke blått eller mørkeblått, de stemmer SV og Arbeiderpartiet. I Groruddalen og i Søndre Nordstrand fikk Arbeiderpartiet 48 prosent ved kommunevalget, mens Frp kun fikk 10, 6 prosent oppslutning. At journalistene må ringe til KrFs Robert Wright hver gang de trenger en innvandringskritisk røst fra Groruddalen, kan være et tegn på at ikke alle hvite groruddøler misliker lukta av curry i nabolaget. Det er like lett å være innvandringsliberal når naboen din er en hyggelig innvandrerfamilie.

Gudmund Hernes har også hevdet at Frp ikke taler til én bestemt fordummet del av befolkningen, «men til en del i oss alle». I så fall er det kanskje ikke vår mest flatterende side. Og det er grunn til å spørre seg hvorfor noen greier å besinne seg mens andre må gi uttrykk for sin nasjonalisme, sitt autoritære verdisyn og sin antielitisme. Høyrepopulister legitimerer våre mest primitive drifter og de tilbyr politiske løsninger på en lengsel som ikke kan bli tilfredsstilt: Å skru klokka tilbake. Det er viktig å bekjempe høyrepopulistisk retorikk og politikk, men hvis Raknes og Hernes har rett, er det viktigere at flertallet fortsetter å bekjempe sin egen trang til å stemme for billigere bensin, færre asylsøkere og privatisering av offentlige tjenester. Slik de gjør i Groruddalen og på Søndre Nordstrand.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.