For det første var det ikke "tissefanten" og hva den kunne prestere som tissefant damene finner interessant. Han var en vakker og kraftig mann med åndelige talenter også når det gjaldt å inspirere kvinner.

Men jeg er redd han ikke ville like den "profet" eller "Jesus"- rollen han er tildelt etter sin død. Og som den ene menigheten etter den andre tar til inntekt for seg og sitt.

Elisabeth Rasmusson hadde et svært godt innlegg om Fridtjof Nansen på jublieumsdagen. Det gikk mange forbi siden hun ikke fikk plass blant "utvalgte innlegg" av uforståelige grunner! Jeg legger ved innlegget her nedenfor.

" Nansen ikke bare norsk 10. oktober-

I dag markeres Nansens 150-jubileeum med både Kongen, FNs generalsekretær og statsministeren tilstede i Oslo. Nansens ånd lever videre og hans engasjement og bragder er en del av vår kulturarv. Men vi kunne trengt en Nansen i regjeringen nå.

Nansen utmerket seg som polfarer, vitenskapsmann, diplomat og humanist. Felles for alle disse sidene av ham er engasjement og mot i kampen for det han trodde på. Samtidig som han var et forbilde og sentral skikkelse i byggingen av den moderne norske staten, var han en verdensborger, en mann som så utviklingen av sitt moderland som en del av en europeisk og global utvikling. Hans vitenskaplige arbeid og polare bragder gav ham en unik status. Aller viktigst var kanskje hans humanitære engasjement som fikk betydning for millioner av mennesker.

Da Europa skaket i sine sammenføyninger etter oppløsningen av Det ottomanske riket, revolusjonen i Russland og 1. verdenskrig, var millioner på flukt fra krig og sult. Nansen engasjerte seg utvetydig i arbeidet for å hjelpe flyktningene. I løpet av en femårsperiode hadde han reddet hundretusener fra sultedøden i Russland og skaffet beskyttelse til millioner av flyktninger. At han klarte å utstyre de papirløse flyktningene med gyldig pass utstedt og signert Nansen selv, sier noe om hvilken respekt han nøt. I 1921 ble han utnevnt til høykommissær for flyktninger av Folkeforbundet, som var forløperen til FN.

Når norske politikere kappstrides om å ha den strengste innvandringspolitikken virker distansen til Nansen og hans verdensanskuelse stor. Nansens mot og handlekraft er vanskelig å finne igjen på den norske politiske arena i 2011.

Også på Nansens tid ble flyktninger sett på som en trussel og tilført stigma i en allerede utsatt posisjon. Jøder, armenere og andre folkegrupper ble utsatt for forfølgelse og fordrivelse, og jødene var ennå ikke sikret adgang til kongeriket Norge. Nansen var en mann med perspektiv. Han valgte å bruke sin opparbeidede posisjon å tale flyktningenes sak og finne praktiske politiske løsninger på konkrete, prekære utfordringer. For eksempel kunne ikke flyktningene på Nansens tid ta seg arbeid, gifte seg, ei heller dø, uten at det skapte byråkratiske problemer. Nansenpasset ble et identitetsdokument som ga flyktningene et minimum av rettigheter. Marc Chagall, Igor Stravinskij og Vladimir Nabokov fikk passet og er alle en del av vår kulturarv. Allikevel opplever asylsøkere i dagens Norge mange av de samme problemene som russiske flyktninger som ble fratatt sine pass av Sovjetstaten. Har norske myndigheter glemt betydningen av Nansens arbeid?

På mine reiser til de landene vi arbeider i ser jeg Nansens ånd og arv utspille seg hos hjelpearbeidere fra mange ulike nasjoner. Akkurat nå er det på Afrikas Horn vi finner mennesker med enormt engasjement som ofrer mye for å hjelpe de hundretusener somaliere som søker trygghet i Kenya og Etiopia. Nansen inspirerte og fortsetter å inspirere mennesker over hele verden. Vi har stor grunn til å være stolt av 150-åringen. Men vi har også en arv å forvalte. Nansen viste vei. Er vi i dag beredt til å følge i hans spor?"

Hva med å være litt mer presis? Hvilke menigheter er det snakk om? Er alle personer som tillater seg å ha meninger med i en "menighet"? Er kanskje du også med i en menighet?

Den viktigste menigheten (får vi tro) er i så fall den norske regjering, som har ratifisert Barnekonvensjonen.

Antakelig morsomt for en statsråd å høste applaus og drikke champagne når symbolske handlinger utøves. Ikke fullt så morsomt når mange av oss tar dem på ramme alvor, rett og slett ber dem la symbolske handlinger føre til praktiske handlinger og praktisk politikk.

"This is not new. It is the stateless refugees eternal curse, the lack of a document with its own name. A paper that says: This is me. Here I listen to. See: My stamp, the state seal on my document. Already 90 years ago, in the wake of the Revolution and the Great War there were multitudes of refugees, people without a homeland and without a paper. It was when one man stood out, a man whose name alone weighed as heavily, if humanity was so great that it was as a nation alone. Nansen Passport was born."

Thanks, you have said all what I'm feeling, it's being in a limbo, and I feel it's an eternal curse that in my case it continued since 1948 until now, and we have no country that wish to rescue us!

Jeg vil gjerne få etterlyse de ansvarlige fagmyndigheters syn i denne saken. Det er så lett å være snill og gohjerta når en ikke har ansvar.

Verden har millioner, kansje en milliard mennesker som trenger bedre liv. Ikke alle har råd til å komme til Norge, Det er ikke gratis. Jeg har sagt det mange ganger før, hverken jeg eller Heger hadde greid så mye som å komme oss til Sverige en gang under krigen. Som fattige, språkløse unger uten papirer. Det var riktignok noen menneskesmuglere i grensetraktene , men for å nå dem måtte du ha politiske forbindelser og ikke penger. Jo forresten, språket skulle vi tilegnet oss temmelig fort.

Kanskje norske myndigheter er lei av å mate trollene som står for logistikken når det gjelder relativt velstående barn og ankerbarn ? Jeg vet at dette er kynisk, men vet også at de fleste av barna det dreier seg om hadde hatt det bedre hjemme hos mor og far. Og at norske myndigheter prøver å sende signaler om det. Andre signaler når ellers telefonisk langtbortistan på minuttet. Fra dem som vi har kontroll på, og de som forsvinner fra mottaka.

Det er knapt noen gitt å vite hvordan for lengst avdøde personer ville ha forholdt seg til vår tids problemer, og vi bør være forsiktige med å bruke dem til å begrunne nåtidige politiske prosjekter. Vi får løse våre problemer, slik de som kommer etter oss, får løse sine.

At Fridtjof Nansen var en stor person kan det imidlertid ikke være noen tvil om. Til tross for at han selv neppe hadde særlig mye til overs for bolsjevikene - han var i 1925 med på å stifte Fedrelandslaget - organiserte han etter revolusjonen i 1917 et omfattende hjelpearbeid til fordel for det krigsherjede Russland som en vettskremt kapitalistisk verden prøvde å sulte i hjel. Dette arbeidet reddet livet til millioner av mennesker.

Deyr fé,

deyja frændr,

deyr sjalfr it sama,

ek veit einn,

at aldrei deyr:

dómr um dauðan hvern.

Jeg vil anbefale deg å lese Anders Hegers innlegg en gang til. Hvis det blir i overkant, kan du jo lese dette utdraget:

"Vi snakker ikke om lykkejegere, organiserte kriminelle eller profesjonelle snyltere. Vi snakker om en liten gruppe mindreårige, mange av dem født her. Den absurde ideen om å sende dem «hjem» er for de langtidspapirløse meningsløs."

Verdens milliard med fattige er viktig nok, men tilhører en annen diskusjon.

En ting har jeg undret meg på en stund. De som henviser til Nansens store innsats som humanist og hans hjelp til flyktninger, bruker ofte denne henvisningen til å argumentere for at vi skal motta flest mulig flyktninger til Norge, "i Nansens ånd".

Men hjalp Nansen egentlig flyktningene ved å ta dem til Norge? Var det ikke tvert imot slik at han hjalp dem å returnere til sine hjemland?

Det er vanskelig å se at det kan være korrekt å ta ham til inntekt for å åpne grensene for flest mulig.

Om man skal tale om å handle "i Nansens ånd", så burde det vel heller være tale om at man hjalp flyktingene på en slik måte at det ble mulig for dem å returnere hurtigst mulig til sine hjemland.

Hva med å sette inn store ressurser på å hjelpe de nabolandene som må ta imot store flyktingestrømmer, slik at belastningen for disse landene ikke blir så stor, og for samtidig å sikre at flyktningene ikke lider unødvendig nød?

Og når så forholdene blir bedre i deres hjemland, så kan de reutrnere til sine hjem?

Hadde ikke dette til og med vært ganske humant og fullt ut "i Nansens ånd"?

Mvh Sverre Avnskog

Kan neste person som vil kommentere i denne tråden vennligst lese Anders Hegers kronikk i alle fall en gang? Dette handler altså om de som allerede er her og har vært her en stund. Det handler i særdeleshet om barn, like norske som jeg er selv.

Om Nansens hjelp til flyktninger:

Nansen innførte Nansenpasset for ststsløse flyktninger. Det ble akseptert av 50 land, kan jeg lese i leksikonet Store Norske. Det handlet altså da som nå om å gi personer et trygt oppholdssted, et asyl.

Det er en skjør sammenligning 2011 mot tiden etter første verdenskrig, mobiliteten er en annen.Vi reiser på sommerferie til andre siden av kloden. De som ikke tilhører vår velstående del av verden skraper sammen det de har til sin livs reise til fred og frihet.

Vår velstand har økt betraktelig i Norge. Så kan vi diskutere om hjerterommet har vokst tilsvarende.

Hegers innlegg er presist og godt. Nansens innsats for statsløse etter revolusjonen i Russland var et fyrtårn som fortjener å omsnakkes.

Nansen var også pragmatiker - politikk er praktisk nestekjærlighet er et uttrykk som er tillagt Nansen. Det kan ikke kalles annet enn praktisk nestekjærlighet å gi beskyttelse til de barna som har vært her 3 år eller lenger.

Det er forsåvidt ikke noe revolusjonerende eller forfriskende nytt i et slikt forslag - faktisk har det lagt til grunn for lovverket behandlet av Stortinget at barn som har tilknytning til Norge i 3 år eller mer skal ansees som lengeværende, og deres tilknytning til riket skal tillegges vekt. Imidlertid har det skjedd praksisendringer, og denne praksisendringen skjer innenfor "forvaltningens skjønn", så den kan ikke etterprøves av domsstol.

Og slik går nu dagan. Og åran.

I mellomtiden vokser Jasmin Tunc og blir voksen. Når hun er 18 forventes hun å "frivillig forlate landet", slik hun jo er forpliktet til siden hun ikke har opphold, men avslag gjennom foreldrenes sak. Jamfør Maria Amelie.

Det er da firkantbokstavene ber henne reise "hjem".

Så var det tilbake til flere tanker i hodet samtidig. Jeg undrer meg stadig over denne forenklingen hvor man istedet for å hjelpe til ett sted mye heller vil hjelpe til et annet sted. Jfr kommentaren til Nisi og til Avnskog; Går det da ikke an å behandle mennesker verdig både ute og hjemme? Må man velge at man bare skal bistå der mennesker lever i krise, eller kan man bistå både med verdighet ute og hjemme? Jeg tror det. Jeg tror ikke det er hverken nødvendig, ønskelig eller smart å tenke at "istedet for å bistå barn som har levd i årevis på vent her hjemme, kan vi heller bistå mennesker der de flykter fra".

Vi kan begge deler. Vi kan både hjelpe til der det er mulig å lage internfluktordninger - få disse så gode og trygge som mulig (ja, dette hoder vi jo faktisk på med alt!) OG vi kan oppføre oss skikkelig mot disse ungene.....

Det er ingen motsetninger i dette.

Olav Nisi: "Jeg vet dette er kynisk" Ja det er nettopp hva det er! Nå er det jo også slik at sannheten er konkret. Hva vet Olav om disse barnas liv? Hva vet han om hvorfor de havnet her i landet? Sansynligvis ingenting.

Om vi tenker oss at barnets familie har sent sitt barn ut på en lang og farlig reise for at det skal få en mulighet til et bedre liv. Hva er galt med det? Det er kansje i noen tilfeller hva som skjer. Det dro i sin tid hundretusener fra Norge i søken for et bedre liv. Hva var galt med det? Ingenting.

Nå må jeg legge til at jeg, som sansynligvis også Olav Nisi, vet lite om disse barna. Men en ting burde være åpenbart. Å sende barn som er her i landet ut når de fyller atten år er hårreisende! Her hos oss har de funnet en trygghet (Trodde de!), en trygghet vi ser som en selvfølge for våre egne barn.

Blev vi fattigere av å gi disse barna en mulighet til et bedre liv? Nei. Vi blev rikere. Vi blev rikere som mennesker. Lik henne som sa "Jeg tar alle åtte"

"Nansen inspirerte og fortsetter å inspirere mennesker over hele verden. Vi har stor grunn til å være stolt av 150-åringen. Men vi har også en arv å forvalte. Nansen viste vei. Er vi i dag beredt til å følge i hans spor?"

Her setter Heger fingeren på det vesentlige i denne sammenhengen. Vi bør være beredt til å følge i hans spor!

Det er med Nansen som med Jesus. Da han levde var de en liten flokk. Etterat han døde tok myteskapingen til. Der alle og enhver kunne dikte sin egen historie for å fremme sine egne idéer og ikke mins få eksponert sin egen prektighet.

For å omskrive Gro; "det er typisk norsk å være prektig".

Eller et folk av skuespillere, illusjonister og selvbedragere ?

Nå har Blokhus på en forbilledlig måte forklart hva han er imot. Han er imot profetroller, imot å ta noen til inntekt for et syn, imot å være prektig, imot å være skuespillere, illusjonister og selvbedragere.

Bare to kommentarer:

For det første hadde det vært fint å få litt mer enn stikkord. Hvordan definerer du disse karakteristikkene? Kan du eksemplifisere dem - hvem fortjener slike karakteristikker og for hva? Og gjerne med en begrunnelse eller forklaring? Sånn at det ikke skal likne altfor mye på skjellsord?

For det andre: som våre politikere ynder å formulere det (men akk så sjelden lever opp til): det er mye mer interessant hva man er for enn hva man er mot. Kan Blokhus vennligst nevne hva han er for, hva han vil stille opp mot disse vederstyggelighetene?

La meg gjette: Det må være lov å ta til orde for å være plain drittsekk mot sine medmennesker, uten å bli beskylt for å være det. Og uten å bli motsagt.

Hva med å bruke en smule energi på å få fram hva du (muligvis) mener?

Jeg har en mistanke om at du har prioritert finformulering av sarkasmer, dette har gått sørgelig ut over budskapet. Uklart hvem som er målet for ditt raseri.

For å få deg på sporet igjen: Heger nevner 400 barn som har levd mye av (evt. hele) sitt liv i Norge. Disse bør få lov til å få trygt opphold her. Dette er ikke prektig, men det er ganske fornuftig, synes jeg. Hva mener du?

Dine synspunkter om Jesus, Nansen, skuespillere, illusjonister og selvbedragere er du hjertelig velkommen til å utdype i en annen debatt. Ordet er fritt!

Og Olav Nisi: Vi lever i dag i en gjennomkommersialisert verden. Alt er til salgs og skal tjenes penger på, det er Verdensbankens, IMFs, EUs og våre myndigheters eksplisitte mål. Det er i en slik verden ikke det minste rart at det oppstår grupper og personer som også betjener reelt eksisterende flyktninglogistiske behov, som enhver annen etterspørsel. Det er faktisk helt nødvendig, fordi landene (særlig våre her nord) etterhvert er blitt så til de grader gjennomkontrollerte festninger at folk med beskyttelsesbehov har svært vanskelig for å komme seg inn. Og så blir folk som har flyktet hals over hode og kanskje ikke har bodd hjemme på måneder før de dro fra landet attpåtil møtt med det fullstendig absurde kravet om at de burde ha skaffet seg pass og visum før de dro. Samt at de skal huske på rams datoer i sin egen livshistorie mange år tilbake (noe de færreste av oss vil klare, i hvert fall ikke jeg).

Selvsagt finnes det folk med oppdiktete historier, folk som har kvittet seg med passet osv - men det gjelder faktisk også folk med et reelt beskyttelsesbehov, men som ikke har den minste innsikt i asylinstituttet eller konvensjonen, som gjerne (forståelig nok) ikke aner hvordan en rettsstat fungerer, og som har en livslang mistro til myndighetspersoners integritet og humanitet. De er forståelig nok henvist til å stole på dårlige råd de får av folk i sine hjemland, fordi annen informasjon ikke er tilgjengelig. Når noen sier "du bør kvitte deg med passet", så vil en person som er overlatt til seg selv og ikke har noen erfaring på området gjerne gjøre det. Selv om personen er reelt forfulgt.

Selvsagt finnes det også folk som er grunnløse asylsøkere etter konvensjonen. Det er slike som asylprosessen er ment å skulle frasortere. Men det er en kjensgjerning at prosessen også frasorterer folk som har reelt beskyttelsesbehov, noe flere rettssaker har vist. Vårt land er et kaldt, kynisk land der det store mantraet er "innvandringspolitiske hensyn", et mantra som effektivt parerer enhver humanitet. La oss ha ryggrad til å si det - vår flykningpolitikk har kun ett mål: å klare å holde folk ute så godt det lar seg gjøre - og litt til.

Men for å komme tilbake til vår kommersialiserte verden: det er egentlig fantastisk paradoksalt at våre myndigheter, som ellers privatiserer, outsorcer og kommersialiserer tjenester over en lav sko, som ikke har noen problemer med at noen skor seg og stapper sine lommer på tjenester som sykehjemdrift, tolking, renhold, politiliknende tjenester osv, moraliserer så til de grader over at noen etablerer seg også i asylbransjen - der de betjener et klart og legitimt behov som statene forsømmer. Og at man bruker moraliseringen overfor dette formidlerleddet som et redskap for å sjikanere de reelle menneskelige behovene som ligger bak. Man bruker tross alt ikke på samme måte Adecco-skandalen som redskap for å sjikanere eldre og pleietrengende.

Jeg aksepterer til fulle menneskelige svakheter som hovmod, "prektighet", falskhet, kjærlighet. Det er alt en del av det å være menneske, og jeg kan ikke være hverken for eller imot. Og kjenner dette som en del av meg selv

Jeg aksepterer også løgnene og det uekte som grunnlag for vårt sosiale liv, men mener alle til tider må vende tilbake til seg selv, gå dypere inn i seg selv, lære seg selv å kjenne. Å være menneske er å være bevisst, og ikke noe annet.

Mennesket forstår at det er et sosialt vesen med det ansvar og forpliktelser som ligger i det. Og da trengs en ideologi. Det lar det vokse fram i seg og bli en vag humanisme som får det til å elske sin neste og varme seg på broderkjærligheten. Mennesket sublimerer disse følelsene til et etisk system, noe utenom seg selv og sine følelser.

Hvordan kunne dette oppstå at det som opprinnelig var en naturlig følelse, til å bli hykleri og dobbeltspill ?

Når går man over fra å være oppriktig til å bli kasteball for andres illusjoner ?

Når inntrer denne forkalkningen, denne forsteiningen av det som var følt, denne marsjen mot en abstrakt lek ?

On frasortering:

Når de ansvarlige myndigheter ikke engang klarer å frasortere profilerte krigsforbrytere fra Balkan og Rwanda, gir høyst tvilsomme og høyt profilerte individer som Mullah Krekar opphold og lar "flyktningen" reise i skytteltrafikk i voldens ærende, da er jeg en etat hvis arbeide er lite å misunne. Med dette i mente så er vel sannheten den at en masse folk unødvendig blir tilsortert - tvilen skal komme "tiltalte" til gode.

Verden skal ennå bestå i noen tusen år, og Norge det samme er å håpe. Det blir rikelig med tid til gjøre oss overbefolket og kulturendret slik verden utvikler seg. Kynisk nok må vi som kommunistene knuse noen egg slik at vi etterhvert får plass til de få som virkelig er personlig forfulgt. Og ikke drive reklame for at om en bare er smart nok, er oppholdet sikret. Som Unni Vikan skriver i en annen sammenheng, væremåten i Norge er kjent i Islamabads bakgater før naboene i Oslo aner noe som helst.