Walid al-Kubaisis film om muslimbrødrenes strategi for å ta over makten i Europa har allerede vakt sterke reaksjoner. I kveld sendes den på TV 2. Filmen ligner mer på en kommentar enn en dokumentar.
Dokumentarfilmen «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» åpner med dramatiske bilder: Det norske flagget i fyr og flamme. Så sceneskifte, fra Midtøsten til Grønland, og Walid al-Kubaisi spør om muslimer arbeider målrettet for å erstatte det europeiske demokrati med islamistisk ideologi. Den avslutter like pompøst, med bilder fra 17. mai, en referanse til Henrik Wergeland og Kubaisi som lurer på om vi – det norske folket – er villige til å forsvare vår frihet. Fienden denne gang er ikke konservative dansker, men radikale muslimer.
I løpet av de øvrige 50 minuttene har vi sett uendelig mange bilder av tildekkede kvinner i gatebildet og fått servert en rekke påstander om islam i Europa, noen av synsere på temaet, andre av al-Kubaisi selv: Bakgrunnen for opptøyene i Paris er at muslimske familier føder så mange barn at de ikke klarer å oppdra alle til å få utdannelse, muslimer kommer til å bli i flertall i Europa om 40–50 år, Det muslimske brorskap og dets tilhengere har erklært europeiske land krig, muslimer bruker barnevogn, demokrati og religionsfrihet som våpen, hijab er et bevisst redskap for å kontrollere barna til å bli nye generasjoners islamister, venstresiden støtter Det muslimske brorskap, og det, det er politisk idioti.
Walid al-Kubaisi har siktet seg inn mot en journalistisk bastardform. På den ene siden har han satt seg fore å dokumentere radikaliseringen av europeiske muslimer, på den andre siden er filmen et
subjektivt, polemisk partsinnlegg. Derfor har han ikke intervjuet en eneste kvinne som går med hijab, når temaet er kvinneundertrykking. Derfor trenger han ikke å eksemplifisere venstresidens støtte
til Det muslimske brorskap, det holder med en påstand fra Kubaisi. Alle «ekspertene» framstår som dokumentaristens talerør. Når han endelig intervjuer noen som representerer radikaliseringen, en
leder i Det muslimske brorskap i Egypt, sier han egentlig ikke noe annet enn en kristen misjonær på farten i Afrika kunne sagt: «Prosjektet som muslimbrødrene planlegger i Europa er å introdusere
denne religionen i Europa. Dette er vår religion. Med all sin skjønnhet, storhet og renhet og framskritt. Ikke noe mer enn det». Det er åpenbart ikke ille nok, så journalisten Kubaisi må legge til:
«Det han svarer meg, gjør meg urolig».
Sjangeren er i vekst. I statsbudsjettet la Anniken Huitfeldt opp til en økt satsing på dokumentarfilm. Dokumentarkonventet, som går av stabelen 6. og 7. desember utenfor Bergen, samler for første
gang de mest sentrale aktørene innen bransjen for brainstorming, etter inspirasjon fra TV-dramakonventet i Oslo. De subjektive, politiske dokumentarene har sin egen utviklingshistorie, og kan i stor
grad tilskrives Michael Moores suksesser. Det er symptomatisk at det er TV 2 som sender Kubaisis film, ikke NRK. Reklamekanalen har vært langt ivrigere enn statskanalen etter å sende slike
dokumentarer. Våren 2006 stanset NRK en planlagt våpen- og krigskritisk dokumentar av Erling Borgen («Et lite stykke Norge»), angivelig fordi den rokket ved kanalens objektivitetskrav. I stedet ble
den sendt på TV 2. Nå diskuteres det internt i NRK om kanalen skal slippe til mer subjektive dokumentarfilmer. Hvis NRK lander på et ja, vil ensidighet og tilsvarsrettproblematikk løses ved at en
debatt følger i kjølvannet av programmet.
I Borgens tilfelle var NRKs beslutning feig. Både Borgen og al-Kubaisis film, i likhet med Vibeke Løkkebergs «Gazas tårer», har en klar politisk agenda, men der Borgen og Løkkeberg bygger sin
argumentasjon på fakta – som gjerne kan debatteres, men vanskelig bestrides – forblir Kubaisi i synseland. Hans analyse lar seg ikke verifisere, bare postulere. Dokumentarkonventet trenger et nytt
punkt på dagsorden: Hva skal man kalle dokumentarer som ikke dokumenterer, bare kommenterer? I aviser ville man kalt «Frihet, likhet og Det muslimske brorskap» et debattinnlegg. Hadde debatten
foregått i et TV-studio ville seerne etter hvert lurt på hvorfor programlederne bare hadde invitert gjester med samme syn. Men ordentlige programledere ville, forhåpentligvis, stilt filmskaperen
minst ett kritisk spørsmål: Hvorfor greier al-Kubaisi ikke å dokumentere at egyptiske muslimer arbeider for å overta makten i Norge ved hjelp av barnevogner? Det kan være at det er fordi det ikke
stemmer.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.