Kollen fikk på den harde måten lære hvorfor det er vanskelig å arrangere utendørsfestival i Norge - været.
Nå har byfestivaler som Kollen og Øya fordelen ved at de ikke belager seg på camping; gjestene bor hjemme i sine egne leiligheter eller på hotell. Dermed avskrekkes ikke folk fra å kjøpe billetter, men de avskrekkes fra å henge ut på festivalområdet med mindre værgudene legger til rette for det. Og når det er meldt 4 millimeter med regn i timen, er det ikke så veldig mange som orker å reise opp til festivalområdet før yndlingsartisten skal spille. Alle som har vært på Øyafestivalen i både godt og dårlig vær vet at publikumsmassene varierer i takt med værforholdene. Dermed åpnet Kollen med en svært beskjeden menneskemengde fredag 29. juni.
Vinni fikk den ubarmhjertige oppgaven med å åpne ballet på hovedscenen, Wirkola. Foran drøye 1.000 regnponchoer (og husk at denne scenen er skapt for opp mot 20.000 publikummere) holdt altså en av Norges største artister konsert. Det hele var begredelig. Stemningen holdt seg så å si like laber fram til Kelis klarte å fylle festivalens minste scene klokken åtte. Det skulle bare mangle, med tanke på at hun er en internasjonal stjerne. The-Dream ga på sin side alt foran det som fremsto som nesten ingen rundt to timer tidligere. Stemningen var upåklagelig blant de oppmøtte, men det var flaut å bivåne skaperen av noen av verdens største poplåter stå foran et nesten ikke-eksisterende publikum, i sidelengs regn og tåke med en meter sikt. All ære til hans profesjonalitet! De fleste hadde nok mistet motet av mindre.
Rihanna klarte heldigvis, lite overraskende, å fylle Kollen til randen. Innen superstjernen entret scenen klokken 22.00 hadde regnet stanset, mørket lagt seg og publikum rukket å drikke seg gode og fulle. En perfekt setting for en festivalkonsert. Tross blytunge skyer og folkemasser på opp mot 20.000 skal festivalledelsen ha for god planlegging. De fleste som har vært på førstegangsfestivaler må lide seg gjennom et utall barnesykdommer, men i Holmenkollen var det overraskende få slike. Ølbodene bugnet, toalettsystemet funket bra, og tross et irriterende cash less-system unngikk man de verste køene. Matbodene var også helt ok.
Festivalen har nok et større potensial for å legge til rette for heldagsopplevelsen inne på området, men når ingen orket å være der særlig mye mer enn fire-fem timer på grunn av regn, var det neppe særlig mange som la opp til noe sånt uansett. Med flere sitteområder, et underholdningstilbud utover bare konsertene, samt litt mer pynting og utnyttelse av omgivelsene, hadde man kommet langt på vei.
Om dag én kan oppsummeres som en slags ungdommens dag på Kollen, var det de voksne som skulle tilfredsstilles på dag to. Etter Marit Larsen og Bjørn Eidsvåg entret country-stjerna Alison Krauss og hennes fantastiske band «Union Station» hovedscenen. Til en, igjen, slunken forsamling. Avslutningslåten «Rain Please Go Away» kunne ikke ha vært mer passende. Regnet lystret heldigvis også. Opplevelsen ble betraktelig mye bedre av å observere hordene av Kiss-sminkede barn som etter hvert myldret over området. Kidsa elsker tydeligvis fremdeles Kiss! Etter at blant annet Turbonegro og Raga Rockers hadde gjort sitt, serverte de amerikanske heltene et sceneshow av en annen verden. Selv for et menneske som ikke liker bandet var det umulig å ikke la seg underholde av fyrverkeri, lasershow og festlige kostymer. Sirkus Kiss innfridde på alle måter.
De fleste som besøkte Kollen vil høyst sannsynlig si seg fornøyde med arrangementet. Det er mye asfalt og grus der, så regnet resulterte aldri i noe gjørmebad. Køene var korte, og festivalens samarbeid med Ruter gikk forholdsvis smertefritt. T-banen gikk til og fra Majorstuen hvert femte minutt. Selvsagt var det irriterende å måtte stå en halvtime i kø for å komme inn på banen idet 20.000 drita publikummere forsøkte å snike seg forbi deg, men det fungerte tross alt helt greit. Artistene, derimot, vil jeg neppe tro satt igjen med de helt store opplevelsene etter å ha spilt i Kollen. Pøsregn, dårlig sikt, 15 varmegrader og lite publikum legger liksom ikke til rette for de store konsertopplevelsene. Superstjernene dro voldsomme publikumsmengder på egen hånd, men Kollen er nå en gang et festivalkonsept, og ikke enkeltkonserter. Det virket ikke som om folk var her får å kose seg på festival. De var her for å se Rihanna og Kiss, også fikk de med seg et par andre konserter på kjøpet. Og selv om det er fint for publikum var det sikkert skikkelig kjipt for de andre støtteartistene.
oda.faremo.lindholm@dagsavisen.no
l Les også LEDER side 2
«Tross blytunge skyer og folkemasser på opp mot 20.000 skal festivalledelsen ha for god planlegging.»