I 30-årene pøser det på med voksenpoeng. Det føles som vekttall.

Jeg traff nylig en gammel kamerat. Vi satt på en benk på Olaf Ryes plass på Grünerløkka og kikka inn i bakhuet på Olaf sjøl der han står på pidestall og passer på bydelens alkiser nederst i parken. Den gamle generalen har liten innflytelse.

Å ende opp som statue, eller å gi navn til en plass, er å score maks på min imaginære voksenpoengskala som går til 100. De færreste blir så voksne, men jeg føler jeg nærmer meg mitt potensial. Kameraten min ble nettopp grandonkel i en alder av 37, og la med det til ytterligere poeng til sin score. Han ble for øvrig også onkel i en alder av 11, masse bonuspoeng, og har derfor et svært godt utgangspunkt for nesten å nå opp til Rye.

I dag er det sankthansaften og fortsatt rykker det til i kroppen når jeg tenker på denne kvelden. Instinktet mitt sier bærepose med pils og gå rundt på Nesodden på leit etter fest som yr tenåring. Men man er jo nå blitt de voksne med pleddet og familien som ristet på hodet av oss, høylytte, fulle og ufine, som vi sikkert var. Det var da det begynte, sankinga av poeng. De første poengene kommer nesten umerkelig inn på konto. Den første ølen? 2-3 poeng, kanskje. Spy etter den femtende?

Noen poeng til. Noen steg mot voksenlivet.

Så begynte man å drikke kaffe, eventuelt røyke. Det føltes voksent.

Ja, det kunne man være litt kry av. Nye poeng. Men det monnet liksom ikke helt, og man var fortsatt et barn. Fullbyrdet samkvem med representant av det annet kjønn? 10 poeng. Minst. Det var noen dager der det føltes som 670 poeng. Men skalaen går jo bare til 100, selv om det var grensesprengende saker dette med damer. Likevel, det ble fort en vane og gir bare 10 poeng (samt to bonuspoeng for dongkjøp).

Blindern? Poeng, men det var jo bare tull. Det samme var noen år på høyskole og i sum blir det ikke stort med voksenpoeng ut av det. Det var ikke akkurat år preget av stundens alvor. Men studielån gir 10 poeng, for det sliter du med resten av livet.

Så når man er kommet til 20-årene har man for å oppsummere ikke mer å slå i bordet med enn litt kjønnsmodenhet, useriøse samboerskap, kaffedrikking, grunnfag, fyll og fyllesjuke. La oss si 25 poeng. 25 prosent voksen. Kvart voksen. Det vil si et barn.

Så smeller det i 30-årene. Fast stilling med opptjening av pensjonspoeng. 10 poeng for jobb. 10 poeng for at ordet pensjon kommer inn i livet. For med pensjon kommer Onkel Død trampende. Så bare ved å tre inn i arbeidslivet for fullt høster du med en signatur like mange poeng som du har skaffet deg på de første 30 årene. Fascinerende. Med jobb kommer Onkel Bank spurtende og setter deg i gjeld. I milliongjeld. 10 poeng. Så med jobb er man plutselig blitt 55 prosent voksen. Vannskillet er nådd. Og nå går det fort. Så fort at man tar raske og lite veloverveide valg.

Egen adresse, giftermål og barn kommer som julekvelden på kjerringa og tynger deg ned med ytterligere 15 poeng. To barn gir 5 ekstra. Egen bil. 5 poeng. (Volvo er 10). Garasje 10. Det virker urimelig at garasje scorer dobbelt så høyt som bil, men tenk deg om så skjønner du. Garasje er nesten hatt.

Og på dette tidspunktet har de fleste mistet fartsfølelsen, gangsynet og alt som heter motforestillinger, man er nå voksen (på pledd med piknikkurv og Riesling i kveld) og man kjøper hytte! Ja, det har jeg gjort. Og da er de fleste i mål, hytte er det siste ritet i voksenfiseringa, og du kan dø lykkelig, vitende at du gjorde det rette. Gjorde som de andre. Og oppnådde anstendige 80-90 poeng.

Opplever du status som grandonkel tidlig i livet så kan du pushe mot 100. Men for å komme helt opp og over smerteterskelen må du på sokkel.

Personlig trøster jeg meg med garasjen. Mangelen av sådan er nå mitt hele og fulle ungdomsalibi. Men jeg har faktisk ikke bil. Og ikke har jeg ring på fingeren. Et barn?

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.