Den som leter etter den store amerikanske romanen kan like gjerne ende opp i Eks-Jugoslavia som på en høyskole i Midtvesten.
Det har vært en uvanlig sterk vårsesong for amerikansk skjønnlitteratur i Norge. Til arrangementsserien de enkelt og greit kalte «Amerika», har Litteraturhuset i Oslo kunnet velge mellom den ene amerikanske tittelen ferskere enn den andre, flere av dem kun måneder etter at boka kom ut i USA. I kveld avsluttes serien under overskriften «On the road», som skal handle om «det andre Amerika», et land «bortenfor presidentkandidater, Hollywood-fruer og den amerikanske krigen mot terror».
Ut fra beskrivelsen i programmet, føyer kveldens evenement seg rett inn i en evig diskusjon om hva Amerika er. Særlig det Amerika som er mer ekte, mer autentisk, kort og godt mer amerikansk, enn det andre Amerika, hvor nå enn det måtte ligge.
I litteraturen er diskusjonen ofte knyttet opp mot et like mytisk begrep, nemlig «den store amerikanske romanen». Det er en dårlig definert størrelse. Be en amerikansk litteraturprofessor om å forklare hva som gjør den store amerikanske romanen større enn, si, en mindre amerikansk roman, eller for den saks skyld en stor norsk roman, og du er garantert lange og tåkete utlegninger om klassikerne, iblandet mumling om tidsånden og - igjen - romanens evne til å ta «det amerikanske» på kornet.
Store eller ikke - lista over amerikanske utgivelser inneholder uten tvil flere gode romaner. Og som alltid med USA, viser de hvor bred definisjonen på «amerikaner» nødvendigvis må være. Forfatteren av en av vårens klart sterkeste debutbøker, «Tigerens kone», er et godt eksempel.
Téa Obreht ble født i daværende Jugoslavia, og kom til USA som flyktning sju år gammel. Der fikk hun en typisk amerikansk forfatterutdannelse ved prestisjetunge Cornell Universitys skrivekunstakademi, og opplevde den klassiske amerikanske drømmen da hun 25 år gammel vant høythengende Orange-prisen for sin debutroman.
«Tigerens kone» er lagt til Eks-Jugoslavia, og er en magisk-realistisk slektskrønike som strekker seg over tre generasjoner. Romanen viser hvordan myter får liv og kraft, og hvor viktige disse er for folks - og deres konflikters - overlevelsesevne. Dessuten hva krig kan gjøre med mennesker, og hvordan arven fra krigen er noe mennesker drar med seg i bagasjen til nye land.
USA er aldri eksplisitt nevnt i «Tigerens kone», men det er lett å tenke seg at flere av personene kunne ende som flyktninger nettopp der. Innvandring har lenge vært et mye brukt, «typisk amerikansk», litterært tema.
Etiopisk-amerikanske Dinaw Mengestus «Hvordan tolke luften» skriver seg rett inn i denne tradisjonen. I sann klisjéamerikansk ånd handler den om en biltur gjennom USA, hvor formålet er å utforske hovedpersonens afrikanske bakgrunn. Som Obreht tematiserer Mengestu minnets upålitelighet som historisk kilde, i en roman som handler om afrikanske innvandreres problemer med å innpasse seg amerikansk dagligliv, og deres følelse av fremmedgjorthet i møtet med mulighetens land.
Religionsforskjeller hjelper ikke. Det viser pakistansk-amerikanske Ayad Akhtars solide debutroman «American Dervish», som på norsk har fått den langt mindre presise tittelen «Begynnelsen på et farvel». Akhtar skildrer en gutts oppvekst i en pakistansk familie i Midtvesten på åttitallet, og viser de amerikanske muslimenes jødehat.
At romanen innledes med at hovedpersonen, den tidligere troende muslimen og jødehateren, ikke bare spiser en pølse av svin, men også interesserer seg for en jødisk studine, kan imidlertid leses som tegn på vellykket integrering. Den amerikanske smeltedigelen seirer igjen.
Velintegrert er også hovedpersonen i Amy Waldmans debutroman «Den lukkede hagen», alias «The Submission», den kompromissløse arkitekten Mo. I hvert fall trodde han det, inntil hans muslimske familiebakgrunn blir et kjempeproblem da han avsløres som vinneren av en anonym konkurranse om å designe minnesmerke etter terroren i New York City. Da bryter kaoset løs. Folk flest hater ham, og til og med de intellektuelle må innrømme at selv om de er prinsipielt imot religiøs diskriminering, så synes de det er ubehagelig at en muslim vant.
«Den lukkede hagen» viser at 9/11 er og kommer til å være et sentralt og fruktbart tema i amerikansk litteratur i lang tid framover. Samtidig kan det oppleves som en tvangstrøye. Til Dagsavisen sa Ayad Akhtar at han la «Begynnelsen...» til åttitallet fordi han ikke ville skrive om terror bare fordi han skrev om muslimer.
Terroren er der også implisitt. I Jennifer Egans praktfulle roman med den rare tittelen «En bølle på døra», eller «A Visit From the Goon Squad», er tvillingtårnene med mest i form av et fravær. En hel ny generasjon vokser nå opp uten å huske hvor dominerende de engang var mot New York-horisonten. Likevel går livet videre. Menneskenes skjebne bindes løst sammen i en hullete vev på kryss og tvers av tid og rom.
«Bølle...» beveger seg hit og dit i geografien. Andre av årets forfattere er mer stedbundne, som David Vann, som har lagt ekteskapsdramaet «Caribou Island» til ugjestmilde Alaska, et område der primær- og sekundærnæring i form av fiske og fiskeforedling fremdeles finnes, og folk føler sterke bånd til landskapet.
Vann er dermed en del av den eldste amerikanske litterære tradisjonen, den som beskriver det ikke-urbane, uhippe Amerika i midten. Det USA som stemmer republikansk og er befolket av folk med sterk patriotisk tilknytning til sitt eget land. Her råder nybyggerens pionerånd, i hvert fall i teorien, ofte i kombinasjon med en dyp skepsis til de tilsynelatende overdrevent rike, suspekt europeisk-inspirerte, intellektuelle byklysene i New York - en konflikt som er mesterlig skildret i Waldmans roman.
Den yngre litterære tradisjonen eksemplifiseres av blant andre Nicole Krauss, som besøkte Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Med sin jødisk-intellektuelle bakgrunn og interesse for båndene til Europa og skildringer av bymenneskers liv, oppfyller hun de fleste kriteriene - og skriver glitrende bøker om nettopp dette moderne og urbane USA.
På college blandes strømningene. Et universitet eller en høyskole er per definisjon intellektuell, men i USA er skolene ofte fysisk lokalisert langt ute på landsbygda. Slik er situasjonen i Chad Harbachs sprudlende epos «Utespillets kunst», alias «The Art of Fielding». Det er blant veldig mye annet en klassisk collegeroman, om hvordan vennskap og opplevelser noen få ungdomsår former mennesker for det lange livet som ligger foran dem. En annen slik (ut-)danningsroman lagt til et universitet, er Jeffrey Eugenides «The Marriage Plot», som snart kommer på norsk som «Formål ekteskap».
Også ringreven John Irving bruker den isolerte, verken-ordentlig-by-eller-ordentlig-land-skolesettingen for det den er verdt i sin nyeste, allerede bestselgende roman «I en og samme person», «In One Person». Hovedpersonen går som gutt på kostskole i New England, før han etter hvert beveger til New York, hvor han opplever AIDS-epidemien på nært hold. Det er en typisk irvingsk roman, med obligatoriske punkter som bryting, bjørner, og fraværende fedre på temalista.
Episk, slik også Harbach og Obreht og Egan er det, om enn på svært forskjellige måter.
Er de dermed store amerikanske romaner? Kanskje ikke. Men de er helt uten tvil fortellinger som løfter og gleder. Sett under ett tegner vårens amerikanske utgivelser et mangfoldig bilde av et gigantisk land. Ingen av dem har den eneste korrekte definisjonen på det egentlige eller ekte Amerika, like lite som et utvalg av én eller to eller fem av de dyktigste norske forfatterne viser fasiten på det egentlige, ferdig oppsummerte Norge.
Vårens Amerika-fokus hos forlag og Litteraturhuset har vært vellykket, og gitt mange gode leseopplevelser. Likevel er det påfallende hvor ensidig fokuserte norske forlag er på engelsktalende litteratur som supplement til vår egen, norske.
I en tid da når flere av naboene på vårt eget kontinent er i dyp økonomisk krise, og dessuten utgjør vårt elskede ferieland Syden, er det et paradoks. For når hørte du sist om den store greske, italienske, eller kanskje spanske romanen? En roman som belyste den europeiske erfaringen, hva det vil si å være greker, italiener, spanjol - europeer?
Ikke et vondt ord om Homer (800-tallet før Kristus), Dante (1200-tallet) eller Cervantes (1600-tallet) - det er bare en stund siden de sist skrev noe nytt.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.