Har dagens "kunnskapssamfunn" god nok kunnskap til å fungere på en tilfredstilende måte?
I følge Morgenbladet ‘Norskstil’, har Kunnskapsdepartementet nettopp holdt et seminar om verdigrunnlaget for kunnskapspolitikken. Reportasjen gir et ganskeuklart bilde av kunnskapspolitikken,og man sitter igjen med et inntrykk av at situasjonen er ganske uryddig.
Deretter ble forskningsbarometeret lagt frem.
Hvilke signaler får vi, og hva står skrevet mellom linjene? Hva er virkeligheten? Den den offentlige delen av forskningssystemet skårer visst godt. Men gjør den egentlig det, når det samtidig er streik blant medlemmene i Forskerforbundet?
Hva måler så forskerbaromenteret? Et klikk viser følgende: investeringer, samarbeid, resultater, mennesker, forskningsområder, og trender.
Stemmer papirintrykket med vikeligheten? Er det noe som mangler? Hva med kvalitet på forskningen? Hva med en allmen forståelse og verdsetting av forskning og kunnskap? Hva med rekruttering? Det er er vanskelig å finne norske søkere som er kvalifisert på enkelte forskerstilinger.
Hva med flyten av kunnskap fra forskningsinstitusjonene til samfunnet? Hvorfor finnes det ingen instans hvor man kan følge linjene tilbake, fra kunnskp til opprinnelig informasjonskilde, hvor historien bak kunnskapen og informasjonen kommer frem? Og hvor kunnskapens verdi virkelig blir synliggjort, og kritisk analyse fremkommer?
Det som bekymrer meg mest er at det virker som at det er en sammenblanding mellom fakta og meninger. De som gjør det har misforstått vitenskapen. Og vi har norske professorer som uttaler seg om ting de ikke kan, og et norsk akademia som forholder seg passivt ved ikke å påpeke forventningene til forskningen: åpenhet, etterprøvbarhet, og objektivitet.
Dette gjelder spesielt klimadebatten, hvor professorer tilknyttet norske universiteter er involvert i nettverk som kanaliserer utenlands propaganda inn til landet. De er engasjer seg i dogmatiske argumenter, men mangler vilje til å legge frem sine regnestykker ovise hvordan de kommer frem til sine svar.