Det er i de små øyeblikkene storheten viser seg. Den regelen gjelder så vel Festspillene i Bergen som Theatertreffen i Berlin.
BERGEN/BERLIN: (Dagsavisen): Man skal være forsiktig med å utpeke én enkelt måned til den mest hektiske på festivalfronten, men mai utpeker seg i det minste som en sterk kandidat her hva gjelder scenekunst. Tysklands årlige festival Theatertreffen i Berlin fungerer som et startskudd, før stafettpinnen overlates til Festspillene i Bergen, som nå har pågått en uke. Etter det ligger scenekunstverdenen åpen. Internasjonal teaterfestival i Stamsund eller Porsgrunn, eller performancefestival i Brussel.
Theatertreffens program består blant annet av ti utvalgte tyskspråklige produksjoner, deriblant også et norsk bidrag i år: Vinge/Müller/Reinholdtsens «John Gabriel Borkman». Til tross for at både Theatertreffen og Festspillene i Bergen presenterer storstilte produksjoner fra anerkjente scenehus, er det likevel de mindre produksjonene som inneholder de største øyeblikkene.
At det var «John Gabriel Borkman» som ble mitt høydepunkt under Theatertreffen er muligens ikke så overraskende i seg selv. Vegard Vinge og Ida Müller har fått mye oppmerksomhet både i Norge og internasjonalt for sine Ibsen-tolkninger, ikke minst maratonoppsetningen av «Vildanden». Men hvis jeg legger til at jeg denne gang ikke sto løpet ut lenger enn knappe åtte timer, og de første seks timene gikk med til lite annet enn telling, så virker det muligens mindre innlysende. Telling. Som i 1, 2, 3 etc. Da jeg forlot salen var vi kommet til fire tusen og noe, og selve handlingen var så vidt i gang. Men det er det øyeblikket som oppstår idet publikum truer med å forlate salen, idet en direkte samtale mellom publikum og regissør oppstår, som gjør forestillingen til et høydepunkt likevel. Det er denne nerven mellom sal og scene - denne eksplisitte dialogen mellom dem, som utløser noe i meg.
På første dag av Festspillene i Bergen hadde jeg en temmelig annerledes opplevelse. Her var det ikke egentlig noen direkte samtale mellom sal og scene, men danser og skuespiller Sulekha Ali Omar viser i «Etnoporno» en energi uten sidestykke. Hadde forestillingen vært kokt ned til et ti minutters format ville jeg muligens forlatt salen merket for alltid. Den energien Omar ankom rommet med - denne kraftfulle kombinasjonen av raseri, livsenergi og nerve/sårbarhet - det øyeblikket utgjorde et av de sterkeste scenekunstøyeblikkene for min del i år.
Og det er nettopp det, disse øyeblikkene. Jeg har skrevet om det før, og det er ingenting som tilsier at jeg ikke kommer til å gjøre det igjen - for det er ikke nødvendigvis helheten som appellerer til meg. Det er disse små øyeblikkene, som både kan ha et rent visuelt preg, et energibasert uttrykk eller mellommenneskelig kommunikasjon. Men det er disse øyeblikkene som gjør det verdt å sitte gjennom nærmere åtte timer med telling, som i tilfellet Vinge/Müller/Reinholdtsens «John Gabriel Borkman». Eller to timer med fortettet belæring i Tore Vagn Lids «Fatzer». Det er øyeblikket når noe raser, eller letter. Når et korps entrer rommet i «Fatzer», og jeg endelig kan trekke pusten igjen. Når Omar utstråler en energi som like lett kan vippe over i ekstase som melankoli. Når publikum truer med furore, og Vegard Vinge inngår i samtale med dem. Det er disse små øyeblikkene når hva som helst kan skje, når ikke bare kunstverket - men hele verden - i et lite sekund ligger helt åpen foran deg.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.