18. mai hadde lenge et ufortjent dårlig rykte. Som en dag det gjaldt å sluntre unna, etter feiringen dagen før.

Nå feirer mange fra seg den 16. For de mer seriøse skjer det så mye fra salutten smeller om morgenen nasjonaldagen at de slukner på ettermiddagen. Og da går livet sin gang: Kommende fredag, 18. mai, møter Utenriksdepartementets statssekretær Torgeir Larsen ambassadøren for Nord-Korea. Kl. 09.00! Ambassadøren fra et land som kan dette med å feire store nasjonale begivenheter, uten at folk derved har det så festlig at det går ut over formen dagen derpå.

Et av Stutums gamle glansnummer heter «17. mai», men den karakteristiske telefonsamtalen til NRKs Totto Osvold foregår den 18. Det høres til å begynne med ut som om Stutum har holdt på å stryke med for godt. Han «stiller med det pannebåndet», siden 17. mai har vært feiret med «solskinn på flakong», fra morgen til kveld. Han jobber likevel fort opp formen igjen. Irritasjonen er sterkere enn bakrusen, For barnetoget har vært forstyrret av «gule mann og Ahmed». «Det er jo en norsk dag. Det skulle vært portforbud for all skurven», raser han.

For eventuelle yngre lesere: Stutum var en oppdiktet karikatur. Vi lo godt av ham den gangen. Bakrusen var like overdrevet som de politiske vrangforestillingene. Aftenposten meldte her om dagen at Stutums opphavsmann Bjørn Sand var død. Ryktene om Sands død var heldigvis sterkt overdrevet. Dessverre lever også arven etter Stutum videre. På ordentlig. Hans etterkommere får ikke snakke med NRK i telefonen, men er i kommentarfeltene i avisene hver dag. Virkeligheten har overgått fantasien. Hans Rotmos sterkt omdiskuterte sang «Vi fra andre» er langt råere enn teksten til Stutum, men den er visst ment på alvor.

For de fleste har 18. mai gått inn i rekken av fenomener vi er blitt godt fortrolige med. Sammen med mennesker fra andre land. Sånn er det med så mye som nordmenn later som om vi er redde for. Ganske ufarlig når dagen omsider gryr.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.