Alt var bedre før. Men akkurat nå er det noens gullalder.
Det var en formiddag her i regnet at jeg satt og bladde i noen blader de har liggende på en av strøkets kafeer. For øvrig en kafé som dyrker Italia og aller mest klisjeen av landet, 50-tallets Italia. Her kan man drømme seg bort, bort fra Oslo, bort fra 2012. Jeg kom ikke lenger enn til 1980-tallet
Fra den rause bunken hadde jeg nappet ut bilbladet «Vintage», som hadde sin forside prydet av en av bilhistoriens store dueller, kampen mellom Saab og Volvo. Mellom flaggdoningene 900 Turbo Aero og 242 GT, biler som artikkelforfatteren omtalte som to «nasjonalskatter». Bilene var ektefødte barn av en svensk bilindustri på sin absolutte høyde. Veien ned derfra har vært bratt. Saab har kjørt i grøfta mens Volvo er solgt til Kina. Ingen tvil hva som svir mest i et blågult hjerte.
For en som er vokst opp i et Saab-hjem var det logisk lektyre og en fin gest i anledning bilfabrikantens forestående begravelse. Det var godt å minnes tida da Saab var best og ledende internasjonalt på utvikling, de ga verden 16 ventilers motorer og brakte turbo ut til massene. Bildene av bilen med den karakteristiske spoileren brakte fram minner av da fatter’n runda 200 kilometer i timen. I en Saab Turbo.
Lenger ned i bunken fant jeg musikkbladet Q Magazine. Der kunne jeg lese om at 80-tallets hair metal er på full fart inn i varmen igjen etter at Kurt Cobain og hans Nirvana sendte den i rockens skammekrok tidlig på 1990-tallet. Men nå som den tidligere fansen runder 40 og vel så det, kommer band som Mötley Crüe, Quiet Riot, Warrant, Ratt og Bon Jovi ridende tilbake igjen på en bølge av nostalgi.
Konsertarenaen er fulle av desillusjonerte, gamle dager-dyrkende familiefedre på leting etter de bekymringsløse tenåra. Og musikere som Ryan Adams og Dave Grohl har uten skam trykket de gamle, slitne, skinnkledde hårsprayrockerne til sitt bryst, og nå følger Hollywood opp.
I sommer spiller Tom Cruise (aka Stacee Jaxx!) hovedrollen i en film om 80-tallets utskjelte rockesjanger. Det er som om alt er del av en enorm sirkel der du før eller siden vil komme tilbake, det gjelder bare å være tålmodig.
Kanskje har mennesket alltid dyrket det forgangne, fordi det er håndfast og trygt. Vi vet hva som skjedde og vi vil ha mer av det. Eller gjør vi det mer i dag når marginalnytten av framskrittet er mindre og mindre? Men siden dette er relativt for hver generasjon, så er det noens gullalder akkurat nå. Det er jo en trøst.
For meg er alt gammelt bra, mens alt nytt tas imot med stadig større skepsis. Og diagnosen fikk jeg i Woody Allens film «Midnight in Paris» der Owen Wilson spiller en amerikaner som dyrker 1920-tallets Paris. Å dagdrømme om Saab eller puddelrock eller 20-tallet kalles «golden age thinking» - følelsen av at andre tidsperioder er bedre enn sin egen.
Men man rives fort ut av dagdrømmen når man leser om utvalget av ekstrautstyr til en Saab på 80-tallet: laksetrapp til bakvinduet: 450 kroner, mobiltelefon fra Ericsson: 28.860 kroner. Det er ikke nostalgien verdt.
Publisert i Dagsavisen lørdag 12. mai.