Om hundre år er allting glemt. Bortsett fra Titanic.
«The Titanic may not have completed her only voyage, but she has sailed memorably on ever since as a metaphor for politics, religion, catastrophe, hubris and any other folly known to mankind».
Fra nettleksikonet Encyclopedia Titanica
Det var ikke stort mer enn et ordinært passasjerskip og en ordinær katastrofe. Likevel ble forliset til Titanic et moderne folkeeventyr. Hundreårsjubileet fører til at vi - unnskyld uttrykket - druknes i filmer, historier og markeringer. Den mest makabre må være Fred. Olsens minnecruise med skipet Balmoral, som skal følge Titanics rute til punkt og prikke. Det er planlagt markeringer på tidspunktet for det fatale møtet med isfjellet og øyeblikket da skipet gikk ned. Passasjerer og mannskap er kledd i tidstypiske 1912-kostymer, måltidene er kopier av dem som sto på Titanics meny - og selvsagt skal et band spille musikk fra den gang da. Billettene koster fra 30.000 til 70.000 kroner.
Hva er det som gjør at denne ulykken oppsluker oss, selv hundre år senere?
Det er ikke antallet døde. På Titanic omkom 1.514 av 2.224 passasjerer. Ja, det er mange, nesten 70 prosent. Men det er ikke i nærheten av tragedien om bord på Doña Paz, for eksempel. Da hun gikk ned utenfor Filippinene 20. desember 1987 omkom 4.341 mennesker. Tjueseks overlevende ble hentet opp fra havet. Det gir en dødelighet på godt over 99 prosent. Folk fikk ikke tak i livvestene, som lå innelåst i skap. Den overlastede båten gikk ned i et flammehav som ble fullt av forkullede lik. Likevel er det slik at Doña Paz kalles «Asias Titanic» - Titanic kalles ikke «Atlanterhavets Doña Paz».
Forklaringen ligger heller ikke i skipets unike egenskaper eller i maritimt overmot. I motsetning til hva myten påstår, hevdet rederiet White Star Line aldri at Titanic var usynkelig. Hun var heller ikke det raskeste passasjerskipet på denne ruten, og det ble ikke gjort noe forsøk på å sette ny fartsrekord over Atlanteren. Derimot var hun størst, men hun ville blitt slått av tyske Imperator allerede 23. mai 1912 dersom hun hadde holdt seg flytende såpass lenge. Titanic var stor, rask og imponerende, bevares. Men hun var ikke et underverk, og hun var konstruert på en konvensjonell måte, kjemisk fri for tekniske nyvinninger (det som i våre dager kalles innovasjon).
Kanskje ble forliset så sagnomsust fordi det var mange kjendiser om bord? Det kan godt være at det bidro til omtalen i 1912, men det er neppe forklaringen på at vi snakker om ulykken den dag i dag. De færreste kan navnet på en eneste av de styrtrike celebritetene som enten druknet eller reddet livet.
Det må altså være noe annet. Mange har pekt på at Titanic-forliset representerte to sentrale tanker i datidas tidsånd: Klassesamfunnet og vitenskapens triumf over religion og overtro. Fortvilte tredjeklassepassasjerer som ble låst inne mens mannskapet låret halvtomme livbåter er et talende bilde på at de vanntette skottene mellom ulike sosiale klasser var mer robuste enn de høyst reelle, men akk så utilstrekkelige, vanntette skottene som var ment å holde skuta flytende etter en ulykke. Det er fortsatt opprørende å tenke på dette hundre år senere, men det strekker ikke til for å forklare den mytiske statusen forliset har fått. Legenden om at nummeret på Titanics skrog - som angivelig var 390904 - blir til det religionsfornektende «No Pope» hvis man leser det med litt sløret blikk, speilvendt, hjulpet av store porsjoner livlig fantasi og velvilje, hadde kanskje en viss appell på begynnelsen av forrige århundre, men verken denne eller andre religiøse teorier om Vår Herres hevntanker har noen gjennomslagskraft i dag.
Hvor mytisk Titanic er blitt, illustreres godt av at en rekke (ganske unge, får vi tro) mennesker de siste dagene har delt sin forbløffelse på sosiale medier i anledning hundreårsdagen. «Er Titanic basert på en sann historie?» og «Vent - så Titanic var et virkelig skip?» er to av mange eksempler på slike vantro aha-opplevelser.
Fortellingen om Titanics undergang er så fascinerende nettopp fordi den er større enn den fortjener å være. Mens vraket har lagt bak seg hundre års ensomhet der nede i det iskalde dypet, er det blitt synonymt med fiasko og knuste drømmer. Aller viktigst er det kanskje at senere begivenheter skulle komme til å gjøre forliset til et symbol på en hel tidsalder. Titanic var en legemliggjøring av framtidsoptimismen som fulgte menneskeheten på vei inn i det 20. århundre. Senere fikk denne perioden navnet La Belle Epoque. Den sluttet brått to år etter at Titanic gikk ned. Fra 1914 til 1918 brakte Verdenskrigen død, lidelse og skrekk på det europeiske kontinentet. Siden kom depresjonen og en ny verdenskrig, og med den følelsen av at hele den siviliserte verden hadde sunket til bunns.
Sånn sett kan det være på sin plass å minne om at Titanic gikk ned fordi hun kolliderte med et isfjell. Et isfjell som høyst sannsynlig har smeltet bort for lengst, takket være den globale oppvarmingen. Katastrofen ville neppe skjedd i dag, med andre ord. I alle fall ikke den katastrofen.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.