Endetida kommer ikke skyllende som en tsunami. Den pipler inn. Med kullsyre.
Denne uka var det igjen full alarm etter jordskjelv i Asia. Millioner i 28 land flyktet for livet vekk fra vannet og opp i høyden. Men jeg har tenkt litt på endetida, og jeg er nå rimelig overbevist om at den ikke kommer så brått som en brottsjø.
1600-tallsmenneskene trodde verden hadde en best før-dato. Det vil si at jorda og Guds skapelse hadde en opphørsdato. De var overbevist om at jorda varte et visst antall år, cirka 6000 år, og de fremste vitenskapsmennene hadde regnet seg fram til at verden kom til cirka 4000 år før Jesu fødsel. Martin Luther anslo 3960. Det var både en historisk og en teologisk sannhet. I skarp kontrast med vår egen tid som ikke tror på noen ende. Ikke for jorda, ikke for verden som vi kjenner den og ikke for enkeltindividet hvis det bare passer på å løpe og trene nok. Døden kan overvinnes i dag bare vi spiser nok belgfrukter, bælmer tran og har personlig trener.
Ikke bare hadde tidas fremste hjerner regnet seg fram til at jorda var 5600 år gammel, altså 4000 + 1600, men de hadde også en presis dato for når den oppsto. Om morgenen tirsdag 22. mars. Eller 21. oktober. De lærde stred den gang også. Men i 1600 hadde verden altså 400 år igjen. Rundt år 2000 var det slutt og alt skulle feies vekk. 400 år er perspektiv nok for de fleste, og på den tida trodde de ikke på personlig trener, men på Gud. Og hos han var det evighet som var selve poenget uansett, så de var kanskje ikke så engstelige, selv om de ville bli ugreit for tipp-tipp-tipp-oldebarn og så videre.
Hverdagen og slektenes gang var også preget av en slags jordlig evighet den gang. Forskjellene på generasjonene var ørsmå, de teknologiske framskrittene nesten umerkelige, og ja, livet på 1100-tallet skilte seg i prinsippet lite fra livet på 1800-tallet. I århundrer sto det egentlig ganske stille. Det skjedde lite som økte livskvaliteten til vanlige folk. Men tenk så på hvor fort det går rundt deg nå. Innovasjon og framskritt og utvikling på alle bauger og kanter. Livet til bestemor og ditt eget har få likhetstrekk. Hvor skal det ende?
Nei, faen sitter i detaljene, i de små tingene. Og bare denne uka har jeg fått tre bittesmå hint om at endetida er i emning, om at vi utvikler oss til døde. Det første kom på NRK Østlandssendingen som hadde et rystende innslag om hundehold. At vi er glad i dyra vår er bra. At vi bruker mye penger og ressurser for å redde livene deres når de er syke er på en måte sinnssykt, men veldig sympatisk. Men at vi bruker masse penger på å kle dem opp i bunad?! Hunder i bunad på 17. mai? Nei, det kan ikke være noe godt tegn på den menneskelige tilstand.
Og fra Nordpolen har jeg sett bilder av folk løpe maraton. Det er klart vi skal fly masse folk inn der for å løpe i 25 minus. Jeg har også sett bilder av folk løpe maraton i Sahara. Seks maraton på seks dager gjennom Sahara. Selvsagt. Vi må videre.
Det tredje hintet, og det var ubehagelig nært, var bedriftslederen som i en middag slo armene oppgitt ut. Så seg rundt bordet. Han trodde ikke det han hørte. «Har dere virkelig ikke prøvd å koke gulrøttene i Farris? Det må dere prøve. Det er fantastisk.»
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.