Sist søndag, da jeg vandret rundt Sognsvann, datt plutselig Pink Floyds «Another Brick in the Wall» ned i hodet mitt.
Det passet antakelig godt til den jevne marsjtakten jeg holdt akkurat da: «We-dont-need-no edu-ca-tion….». Overraskende nok viste det seg at husets 11-åring kunne hele låten på rams, inkludert: «Hey, teacher! Leave those kids alone!» Men hvordan kunne det ha seg at han så godt kjente sin mors gamle schläger fra det Herrens År 1979?
- Vi lærte den i musikktimen, vel, sa 11-åringen uanfektet.
Hm. Jeg var litt mellomfornøyd med dette siste. Jeg husker nemlig ei tid da lærere på ingen måte likte «Another Brick in the Wall». De ble i alle fall sure når vi spilte den på full styrke i skolegården på medbrakte kassettspillere, eller skrålte den høyt i bussen på vei til leirskole i sjetteklasse. Budskapet i låta var jo heller ikke spesielt positivt eller oppbyggelig, og sikkert ikke helt i tråd med Opplæringsloven. Jeg kan heller ikke se for meg at vår tandre musikklærer fra Vestlandet liksom skulle undervise oss i Pink Floyds «The Wall» i musikktimen. Uansett var det slik vi denne søndagen kom inn på temaet «Den kalde krigen». Det var vel jeg som begynte på en lengre, belærende monolog om Roger Waters «The Wall»-happening i Berlin i 1990, der han hyllet Murens fall, Berlins frigjøring og den kalde krigens slutt.
- For du skjønner, i gamle dager hadde vi noe som het «den kalde krigen», sa jeg, og følte meg nærmere 100 år gammel.
- I nesten 30 år hadde Berlin vært delt i to. Noen bodde i Øst-Berlin, og noen i Vest-Berlin, og hvis de prøvde å klatre over Muren, ble de skutt av grensevaktene.
Akkurat da jeg sa dette høyt, hørte jeg selv hvor absurd det hørtes ut. Som om det bare var noe jeg fant på for å gjøre meg interessant.
11-åringen måpte. Det var tydelig at han aldri hadde hørt verre røverhistorie. Delte de virkelig en hel by i to med en mur? Og så ble man SKUTT hvis man….?
- Jada, og det var jo veldig trist for de familiene som tilfeldigvis befant seg på hver sin side da de satte opp Muren. For de fikk ikke lov til å møtes igjen. Det var jo eh, veldig strengt på den tida, så ...
- Men tenk hvis de bare var en tur på butikken? Og så fikk de ikke lov til å komme hjem igjen?!
11-åringen var rystet. Skutt ned bare fordi de hadde vært en tur på butikken!
- Jaja, sånn var det under den kalde krigen, sa jeg.
11-åringen så uforstående på meg. Det var tydelig at de ikke helt hadde kommet til «den kalde krigen» på ukeplanen ennå.
Oops! Hvordan rekapitulere i ekspressfart nesten 50 års verdenshistorie, pedagogisk tilrettelagt for et skolebarn på mellomtrinnet? Måtte jeg begynne allerede med Winston Churchills «Iron Curtain Speech» i 1946? For så å redegjøre for opprettelsen av NATO og Warszawapakten, mens jeg sa noen ord om forskjellen på kommunisme og vestlig markedstenkning...? Eller: Burde jeg legge mest vekt på våpenkappløpet, og frykten min generasjon følte for den store atomkrigen? Hm, de skulle hatt et eget kapittel i Foreldrehåndboka: «Slik forteller du ditt barn om den kalde krigen på en grei måte».
- Altså: Øst og Vest ble uvenner, begynte jeg.
- Men hvem var «Øst» og hvem var «Vest», spurte 11-åringen interessert, og trakk på smilebåndet da han hørte at Russland en gang ble omtalt ved det tydelig komiske navnet «Sovjetunionen».
Mens vi snakket, følte jeg en mental vegg reise seg opp mellom oss, ja, ikke ulik en mur av den typen som ble reist i Berlin i 1961. Jeg skjønner jo at vi for alltid vil tilhøre hver vår generasjon og hver vår tid. Men i det minste kunne foreldrene mine og jeg føre samtaler der begge sider forsto begreper som «Sovjetunionen» og «Jugoslavia». Mens 11-åringen, oppvokst som han er med MGP-klipp på YouTube, han ser på land som Litauen og Serbia som gode, gamle venner. Han hadde tydelig store problemer med å plassere dem bak et stort, dystert «jernteppe», eller se for seg at Norge ikke var venn med dem.
Jeg avsluttet derfor min ekspressversjon av 50 års kald historie med barnevennlig og gladlynt avsynging av Jahn Teigens «Glasnost»: «Øst og vest erk`e fiender i år - kan vi tro at det er sant?» Jeg gjorde det selv om det fortsatt ergrer meg at supermaktslederne Reagan og Gorbatsjov i sangen framstilles som to snille lekeonkler. Men samtidig syns jeg den ga en fin tidskoloritt til det politiske tøværet vi hadde på slutten av 1980-tallet.
- Så du kan si at Jahn Teigen lagde en glad sang til MGP for å feire at nå kom Øst og Vest til å bli venner, oppsummerte jeg, og la merke til at 11-åringen ble litt flakkende i blikket. Forferdet gikk det opp for meg at det slett ikke var sikkert at han visste hvem denne «Jahn Teigen» var igjen.
Publisert i Dagsavisen lørdag 10. mars.