Det er ikke meningen å være utakknemlig, men Christian Ringnes’ kvinne- og kunstsyn er dessverre ikke ønsket.
Innlegget er skrevet sammen med Synnøve Vik, kurator, kunstkritiker og stipendiat i visuell kultur ved Universitetet i Bergen.
Den 24. august skal bystyret behandle Christian Ringnes’ mye omtalte skulpturpark. Gaven til Oslo, verdt 300 millioner, skal være en hyllest til kvinnen, den vakreste gjenstanden på jord, som
Ringnes så passende sa det selv. Investoren er allerede kjent for sine luksuriøse oppussingsinitiativ i Oslo og for sin forkjærlighet for flotte damer på sokkel, og vi husker senest gaven han ga i
form av en gigantisk skrevende Kate Moss. Vi ble ikke imponert av gaven da heller.
Siden 2006 har det eksistert en folkeaksjon i Oslo og Bergen som heter «Kvinnehistorisk natt». Aksjonen går ut på at folk lager egne plakater av en dame som på en eller annen måte inspirerer,
motiverer eller betyr noe spesielt. Dette kan være alt fra bestemor, en yndlingsromanfigur, Simone de Beauvoir, Anette Sagen eller Wenche Foss.
Bakgrunnen for prosjektet var at om man kikker seg rundt, er de fleste gatene oppkalt etter menn, statuene som forestiller faktiske personer, forestiller menn, og byrommet er i likhet med resten av
offentligheten i stor grad preget av menn. Dessuten har denne sommerens harde debatt om voldtekt også dessverre vist at det offentlige rommet ikke er en plass som kvinner kan ferdes sånn som de vil
i.
Kvinneskulpturer i seg selv er ikke et onde, men i dagens by og debatt om kvinners bevegelsesmønster og status virker det lite gjennomtenkt med en kvinnepark. I byen er det slik at kvinnens kropp
fortsatt leses i en seksualisert setting, og i praksis har ikke kvinner like stor tilgang til byrommet som menn. På denne måten blir også disse kvinneskulpturene malplasserte, ekle og uten en snev av
politisk kultur med en park som roper: «Her er vi, konsumer oss, se oss, ta oss, nyt oss». For det er jo det disse «skjønne» statuene er til for, er det ikke?
Vakre kvinner på sokkel som kun er der for å nytes, altså. Mens byrom tradisjonelt sett har vært maskuline, har kvinners domene være hjemmet og det private. Byrommet kan lett lure oss til å tro at
kvinner ikke har utrettet noe, verken historisk eller i samtiden. Når kvinnene ses i byen, er det ofte som passive objekter på byens reklameflater eller som nakne idealiserte og identitetsløse
statuer.
Med «Kvinnehistorisk natt» ønsket vi å nettopp framheve kvinners innsats og også påvirke til konkret forandring i byrommet ved at for eksempel flere gatenavn kalles opp etter kvinner og at flere
kvinner kommer på sokkel eller at det lages monumenter for hva kvinnene faktisk har utrettet – og ikke fordi kvinnens feminine former er bildeskjønne å se på. Aksjonen er et tydelig eksempel på
hvordan vi ønsker å synliggjøre kvinner og kvinners erfaringer i byrommet. Ikke ved at én pengesterk mann bestemmer seg for å skjenke byen en kvinnepark ut ifra sin private smak – en park som etter
vårt syn både er smakløs og reaksjonær. Det handler verken om å være redd for private penger eller privat initiativ, og vi ønsker heller ikke å virke utakknemlig ved å sette spørsmålstegn ved denne
gaven, men det er et sunnhetstegn at folk ser tydelig betydningen av å diskutere hva man ønsker skal være vår felles visuelle kultur og identitet.
Ut ifra det vi vet om hvilke kunstnere som er godkjent av det kunstfaglige utvalget, så kan det godt være at vi kommer til å få se kunstnerisk kvalitet i skulpturparken til Ringnes, selv om
prosjektet kan synes noe pompøst i utformingen. Vi er derimot som så mange andre kritisk til utgangspunktet for parken, som er å vise kvinnen som «det skjønne» og det Ringnes kalte en «hyllest til
kvinnen». Etter kritikken for hyllesten til kvinnen har det skjedd en omskrivning til at parken handler om «det feminine»: «Det feminine skal uttrykkes på ulike vis – med mange aspekter av den
feminine karakteren – slik det kan komme til uttrykk gjennom både konkrete kvinneframstillinger og framstillinger som speiler temaet som idé.»
Slik står parken beskrevet i planforslaget til parken. Utvidelsen av tematikken til også å omfatte det organiske, eller uttrykke «det feminine i alt sitt mangfold» som Ringnes har uttalt, er en
omskriving som ikke gjør saken bedre. For hva sier et slikt valg av tematikk om vår samtid? Fortsatt gjøres kvinnen til en annerledes «naturstørrelse» som bekrefter mannens kulturelle normalitet:
Kvinnen som naturvesen i all sin skjønnhet.
Hvordan vi framstiller femininitet i byrommene, er like politisk som all annen historieskriving. Vi stiller oss også undrende til at Ringnes har fått diktere premissene i denne saken. Stemmer det,
som han hevder, at området trenger en visuell oppgradering? Hvilke faginstanser støtter dette, og hvordan integreres det med den helhetlige byplanleggingen? Det er ikke noe å si på at Oslo kommune,
som så mange andre kommuner, takker ja til store offentlige gaver fra enkeltpersoner. Enkeltpersoners initiativ er viktig for demokratiet, hvor «folkeviljen» – i en eller annen form, gjennom
politiske partier og offentlig debatt, skal legge premisser for hvilken kultur vi skal ha.
Ønsket om klargjøring av konseptet og bedre argumenter før et prosjekt av denne størrelsen gjennomføres, er dermed et demokratisk sunnhetstegn. Vi stiller spørsmål ved de faglige vurderinger som
ligger til grunn for Oslo kommunes godkjenning av parkens tema, som for oss framstår som ureflektert og historieløs, da den ikke åpner for nye måter å tenke omkring kjønn på.
Det ligger et stort kuratorisk ansvar hos pådrivere og beslutningstakerne. Man bør unngå å la kunsten få en instrumentell rolle eller presse kunsten inn i svært begrensende lesninger av femininitet.
Det synes som skulpturparken i Ekebergåsen skal være en attraksjon som dessverre unnlater å forholde seg til samtiden vår og hva slags kvinnesyn vi ønsker å fremme i vårt felles byrom.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.